Dette er nok ikke den mest aktive bloggen du kommer over på din vei. Jeg skriver ikke om alt som farer gjennom hodet mitt. Men noenting er det jo likevel som skjer innimellom.
På grunn av min ikke altfor tilstedeværende skrivelyst, så hadde jeg lenge en «wlogg» på hjemmesida mi (det var en mer manuell, primitiv sak). Den ble heller ikke så veldig hyppig oppdatert.
Så hvorfor startet jeg så en WP-blogg? Nja… parelie.wordpress.com var ledig… 
Her for noen dager siden kom det en faktura fra telefonkatalogen.no/Eniro. Jeg har tidligere hatt ekstraoppføring i telefonkatalogen, men denne avsluttet jeg for litt siden. Så jeg var dermed litt usikker på hva denne fakturan gjaldt.
Derfor gikk jeg til eniro.no og via en link «Kontakt oss elektronisk her», fant jeg et kontaktskjema for fakturasprørsmål. Jeg fylte ut alle feltene, og trykket send.
Vanligvis når jeg bruker slike skjemaer så pleier det få sekunder senere å komme en automatisk e-post med saksnummer og beskjed om at meldingen min er mottatt, det gjorde det ikke denne gangen. Men jeg forventet likevel å få et oppklarende svar innen rimelig tid, kanskje et par dager.
To-tre dager senere lå det et nytt brev fra telefonkatalogen i postkassen. Ny faktura? Reklame? Oppklarende svar?
Neida. I det brevet stod kun følgene:
Vi bekrefter å ha mottatt deres henvendelse angådende ovennevnte faktura. Fakturaen er satt på henstand.
De vil motta tilbakemelding fra en av våre saksbehandlere så snart saken er behandlet.
Vennlig hilsen
Telefonkatalogen™
Så der kom «autosvaret», ja.
Per sneglepost? Virkelig?
Må de finne på nye måter å bruke papir på nå som de skal slutte å produsere telefonkatalogen på papir?
Nå er jeg spent på om jeg får endelig tilbakemelding på spørsmålet mitt via e-post eller per brev…
Siden er jeg har Mac, er det ikke så ofte jeg er inne og leker med Windowsen. Men på grunn av enkelte «uheldige» omstendigheter er jeg nødt til å ha en Windows tilgjengelig, så jeg kjører den virtuelt på Mac-en, noe som fungerer noenlunde greit. Bortsett fra at det å starte det operativsystemet føles som å starte et leketøy.
I går ble Windows-besøket krydret med en god dose hodeklø og humrende hoderisting.
Først skulle jeg kopiere noen filer fra Mac-en og over i Windowsen. Da fikk jeg følgende advarsel:
Jeg vil kopiere. Hva svarer jeg? Jeg endte med å krysse fingrene og trykke «Ja», og det var vist riktig.
En stund senere, under installering av et program, skjedde det en feil, og følgende feilmelding dukket opp:
Nei, jeg vil ikke avbryte... Øh, ja, jeg vil fortsette..
Er det mulig?
Før i tiden fantes det ikke bilbelter. Da jeg var barn måtte min far montere beltene selv i baksetet på bilen for at jeg skulle sitte trygt. Det var fortsatt ikke påbudt å sikre barna i baksetet. De i framsetene, derimot, de var blitt sikret ved lov noen år tidligere.
Men i bussene fantes det ikke bilbelter i det hele tatt. Det var så vanlig at det ikke var belter, at når noen busser begynte å få magebelte på setene på 90-tallet, så skal jeg innrømme at jeg ikke brukte det. Man brukte jo ikke bilbelter i buss, liksom! De var bare i veien. Jeg ble i utgangspunktet kvalm av å kjøre buss, så det ville bare bli verre å sitte fast i tillegg.
Nå har det gått mange år siden den gang. Nå er det blitt påbudt også med belte i buss. I alle fall i de bussene som kjører lengre distanser, sånn som flybussene, ekspressbussen mellom storbyene og slikt. Men bybussene er fortsatt belteløse, ja det finnes sågar ståplasser.
Selv om mange busser nå har fått belter, ja til og med ganske behagelige og fleksible trepunktbelter, så legger jeg merke til at det er veldig mange som ikke bruker dem. Det virker som de gamle holdningene er utrolig seige.
Selv er jeg nå flink til å feste meg. Jeg begynte nemlig å tenke.
Tror det var en gang jeg tok bussen i Trondheim fra Tiller til Midtbyen, at alvoret virkelig gikk opp for meg. Den bussen kjører E6 innover mot byen. Nedover Okstadbakken. Der er det tre felt, og det går i 80–90 km/t.
Enn om vi krasjer i denne farta, tenkte jeg. Hvorfor innbiller vi oss at det ikke er så viktig å bruke belte når vi sitter i en buss? Som om det ikke er så farlig å bråstoppe når kjøretøyet er større og frakter flere folk?
En av plakatene som er hengt opp rundt norske veier.
For hvorfor er det slik at de fleste har det som en vane å trekke på seg sikkerhetsbeltet når de setter seg inn i en bil, men når de setter seg i et bussete, så gjør de det ikke?
For en del år siden hadde myndighetene en holdningskampanje rundt det å bruke bilbelte. «Det tar bare tre sekunder», «tre sekunder redder liv», og flere liknende kampanjer.
Nå tar det riktig nok litt mer enn tre sekunder å feste seg i en buss. Endestykkene har det med å forsvinne under og mellom setene, og så er det litt styr også med selve beltet før alt sitter som det skal.
Men når man ser hvor ille det kan gå hvis man ikke bruker det – jeg tenker på bussulykken som tok ett liv og skadet mange andre tidligere denne uken – så burde det ikke koste så mye å bruke de ekstra sekundene på å gjøre bussturen litt tryggere.
I kjølvannet av den nevnte ulykken er det flere medier som har tatt opp dette med at det er for få som bruker belte i buss.
Så hva må til?
Må vi ha nok en god, omfattende, holdningskampanje fra myndighetene? Eller vil folk gi blaffen uansett?
Én ting er de bussene som allerede har påbudt beltebruk. Men hva med alle bussene som kjører rundt uten mulighet for å feste seg?
Ja, det er ganske tungvindt å begynne å bale med sikkerhetsbelte i en bybuss når du samtidig bærer på 3 handleposer og en ryggsekk, og det er trangt om plassen og du bare skal et forholdsvis kort stykke. Og jeg forstår at det er ganske dyrt for busselskapene å investere i nye busser med denne muligheten eller å ettermontere belter i eksisterende busser (hvis et er mulig).
I fjor var det også en sak på Stortinget om hvorvidt det skulle bli påbudt med sikkerhetsbelter i busser som frakter skolebarn. De driver sikkert og utreder det ennå. Er det noe å spørre om, egentlig?
Men hva skjer den dagen det sier bråstopp?
Noe å tenke på.
(Dette er en artikkel på esperanto skrevet til Norvega Esperantisto 4/2009, og den er i stor grad en svært kortfattet versjon av det norske lesere allerede har fått med seg i «pilegrimsvandringspostene». For en forklaring på tittelen, se fotnoten under.*
Ĉi tiu artikolo unue aperis en Norvega Esperantisto 4/2009)
Fine de julio ni veturis al Pollando por partopreni en la 94a Universala Kongreso de Esperanto. Ĉi-jare ĝi okazis en Bjalistoko, kiu estis la naskiĝurbo de L. L. Zamenhof. Kaj ankaŭ ne eblis malkapti la fakton ke pasis 150 jaroj post la naskiĝo de D-ro Esperanto. Do ni festis la jubileon dum tuta semajno!
La kongresejo.
Ĉirkaŭ 1800 homoj venis al Bjalistoko por partopreni en la kongreso. Mi supozas ke oni antendis multe pli ol tiom por tiu ĉi senkompara jubilea kongreso. Sed eble pro financa krizo, la «hotelskandalo» de UEA aŭ aliaj kialoj, nur 1800 aperis. Domaĝe.
La programo ĉi-jare estis abunda. Tiom abunda, ke estis preskaŭ tro multe. Ne troviĝis multe da tempo por ripozo, kaj ni certe ne kapablis partopreni ĉion kion ni deziris. Precipe la kulturaj programeroj estis multnombraj. Multaj koncertoj, teatraĵoj, pupteatro, fajro-teatro ktp. Kaj ofte ili okazis samtempe. La urbo kaj lokaj artistoj multege kaj bonege kontribuis por ke la kongreso fariĝu sukceso.
Sed unu afero okazis fojon post fojo: programeroj, precipe koncertoj, ĉiam komenciĝis 15-30 minutojn malfrue, kaj aldone daŭris 15-45 minutojn pli longe ol indikite en la programo, eĉ se alia koncerto devus komenci tuj poste en la sama ejo. Pro tio, ankaŭ la dua koncerto eĉ pli malfruiĝis. Tio fariĝis pli ofte la regulo ol la escepto, kaj ege ĝenis nin. Precipe tiun vesperon kiam ni atendadis la fajro-teatron, kiu komenciĝus je la 21a horo. Sed pro tre malfrua koncerto en la salono Zamenhof apude, la fajro-teatro, kiu estis okazonta ekstere, prokrastiĝis je 45 minutoj! Kaj kuloj turmentis nin! Mi samopinias kun iu germano, kiu staris proskime al ni, saltante kaj frapante: «Ho ve, tiuj polaj kuloj! Fikuloj!»
La fajro-teatro estis bela spektaklo, kaj la fajro forpelis la (fi)kulojn.
La LKK kaptis la ŝancon por fari kelkajn ŝanĝojn al la tradicia programo. La tradicia «Interkona vespero» ne okazis, sed dum la unua vespero oni povis partopreni du (malfruigitajn) koncertojn. La internacia arta vespero tute ne estis internacia, sed vere Eŭropa arta vespero. Iom da internacieco savis la Internacia koruso (per siaj nur tri kantoj), kaj la Brazila rep-artisto Tony (kiu senplane estis invitata sur la scenejon). La aliaj programeroj estis pola kantistino, pola/belarusa popolkantistoj kaj JoMo. Certe la artistoj estis ege lertaj kaj bonegaj, sed nur tiuj kvar, plej multe eŭropaj, programeroj en la Internacia Arta Vespero? Ni ege manksentis la diversecon de la tradicia IAV!
La «naskiĝdomo».
Kaj tio estas alia afero: la manko de variado. Multaj spektantoj forlasis la Internacian Artan Vesperon, kaj ankaŭ la Nacian Vesperon, pro maldiverseco kaj daŭro. La artistoj ja estis tre, tre bonaj, sed ĉiuj programeroj estis en si mem plenaj koncertoj. Do, estis superdozo, kaj homoj tediĝis.
Sed krom la manko de tempokontrolo, la Bjalistoka kongreso estis la plej bona kaj amuza kongreso kiun mi iam partoprenis! Estis bela urbo kun ege interesaj historio kaj kulturo. Kaj la faka programo ankaŭ estis tre interesa, ekzemple Otto Prytz tre interese prelegis pri brajlo en la Internacia Kongresa Universitato.
Merkrede, Jardar kaj mi piediris en la urbo kaj vizitis esperantorilatajn vidindaĵojn. Ni vizitis la straton (Ludwika Zamenhofa), la naskiĝdomon (kun la fama pentraĵo), kiu ne vere estas «La domo», sed situas en la sama loko. Ni ankaŭ vizitis la Zamenhof-buston kaj la novan Zamenhof-centron (kiu efektive ne havis ekspozicion pri Zamenhof, sed pri la vivo en la urbo Bjalistoko dum la tempo kiam Zamenhof loĝis tie (1859–1873)). Tre interese.
Esperantokuko
Ni ankaŭ kompreneble vizitis la kafejon Esperanto, kiu situas en la «Urbodomo» (kiu fakte neniam funkciis kiel urbodomo, sed la domo nomigis tiel ĉar «vera urbo devas havi urbodomon!»). En kafejo Esperanto, ni interalie manĝis bongustegan esperantokukon – eĉ kun verda stelo!
La ĉeestantaj trondheimanoj ekamikumis kun bonaj amikoj el la ĝemela urbo Darmstadt en Germanio. La klubo en Darmstadt bone prizorgas la rilatojn kun ĉiuj siaj ĝemelaj urboj, kaj estis ege agrable ekkoni ilin.
La semajno en Bjalistoko finiĝis tro rapide. Dankon al ĉiuj kiuj partoprenis kaj kontribuis.
––
* Tittelen er et ordspill som både kan leses som «Białystok-kultur» (Bjalistoka kulturo) og «Białystokisk myggtortur» (Bjalistoka kulturmento [kul-turmento]).
Når man begynner med slektsforskning, kan det hele virke en smule overveldende, for å si det forsiktig. Hvor skal man begynne, og hvordan skal man gå fram? Kanskje har man i mange år gått rundt og tenkt på (tipp-)olderforeldre man bare har hørt om eller sett bilde av, og lurt på hva som kunne være mulig å finne ut om dem og deres slekt. Kanskje har man en historie som har gått i familien i flere generasjoner, og lurer på om det stemmer alt sammen.
Jeg husker ikke nøyaktig hva det var som fikk meg inn i dette. Men det var nok en kombinasjon av å ha en mor som er glødende opptatt av familien og hvem som er/var hvem, samt at jeg helt tilfeldig kom over et slektsprogram på en PC en gang da jeg var i slutten av tenårene.
Det har gått noen år siden den gang, og jeg har i løpet av denne tiden samlet en mengde slektsdata og en god del erfaringer. Jeg tenkte å dele noen av disse erfaringene på bloggen. Først en oppsummering av de viktigste punktene: jeg har kalt dem for «slektsforskerens 10 bud».
Noter alle opplysninger og alle kilder. Hvis du tenker at det viktigste er å få spora slekta tilbake til Harald Hårfagre fortest mulig, så har du misforstått litt, og vil garantert snuble på veien. Det aller, aller viktigste er å notere kildene til de opplysningene du samler. Gjerne så nøyaktig som mulig. Selv om du har god oversikt over det meste i starten, kan jeg garantere at det ikke tar så lang tid før du sitter og ikke kan fatte hvor du har konfirmasjonsdatoen til grandtante Agathe fra. Og jo flere kilder, dess bedre. Alle kilder kan inneholder feil, så jo flere kilder som bekrefter en hendelse, jo sikrere kan du være på at du har korrekte data.
Noter alt du finner. Ikke tenk at en opplysning ikke er viktig. Det kan du angre på senere når du forsøker å lete det opp igjen. Jo mer du vet om en person, jo bedre. Og jo flere opplysninger du har, jo enklere er det å sile ut dem som er riktig og dem som viser seg å ikke angå den personen du arbeider med likevel.
Noter alt! Alltid!
Snakk med de i familien din som er eldre enn deg. Her kan man ikke starte for tidlig! Før du vet ordet av det er det for sent. Her er det selvfølgelig viktig å ikke kaste seg over bestemor med full tyngde og kreve svar på alle spørmålene med én gang. Litt folkeskikk er det bruk for også her. Noen liker å snakke om slekta og alle de mer eller mindre rare familiehistoriene, andre gjør det ikke. Men du trenger ikke nødvendigvis ta et nei for et nei. Da trenger ting bare litt lenger tid. Det kan jo være traumatiske ting som ikke er så morsomme å grave i for den gamle også. Men selv traumatiske og pinlige historier kan være viktige for slektshistorien.
Og husk: Få alt sammen skrevet ned med det samme!
Dersom du hører til en litt eldre generasjon, svar villig vekk på alle spørsmål fra de yngre, og fortell også uoppfordret om ting fra din barndom. De vil takke deg for det senere
Selv om du i starten holder fin oversikt over papirene og Word-dokumentene med informasjon, så er det aldri for tidlig å begynne å samle opplysningene i et slektsprogram. Her finnes det mange å velge mellom. Mange er gratis, noen koster penger. Det er veldig mange dårlige løsninger ute og går. DISnorge har en liste med noen anbefalte programmer. Et greit krav bør være at programmet takler å lese og eksportere til GEDCOM, som er et standardformat, og som kan gjøre det enklere å dele filer med andre og skifte slektsprogram i fremtiden.
Selv bruker jeg et program (for Mac OS X) som ikke står på DISnorge sin liste: MacfamilyTree. Men her må man egentlig bare prøve seg frem til man finner noe man liker.
Internett tyter over med informasjon. Noe av det er helt uvurderlig for en slektsforsker, f.eks. nettsidene til Digitalarkivet. Men slett ikke alt kan slukes rått. Kanskje finner du en hjemmeside hvor noen har felles aner med deg. Med masse informasjon og navn og detaljer mange generasjoner tilbake. Skriver du da av dette, putter det inn i slektsprogrammet som du nettopp har skaffet deg, og er kjempefornøyd fordi du har spart deg masse arbeid? Nei!
For det første er det veldig få av disse hjemmesidene som har oppgitt hvilke kilder de har. Og om de har kilder, så kan de likevel ha misforstått, lest feil, el.l. Derfor må du alltid sjekke alle data opp mot kjente kilder, eventuelt forsøke på andre måter å få bekreftet opplysningene. Det er ikke alltid like lett, men hvis du begynte å forske på slekta med den tanken at det skulle være lett, så må du heller begynne å samle frimerker. 
Eksempel på en kirkebokside
Mange bygder her i landet har bygdebøker med gårds- og slektshistorie. Her er det mye bra, men dessverre også mye dårlig. Så selv om en bygdebok kan være en god hjelp til å komme i gang, bør du også forsøke å få bekreftet disse opplysningene ved hjelp av andre kilder.
Selv troverdige førstehåndskilder, som f.eks. kirkebøker, kan inneholde feiloppføringer. Hva da med andrehånds- og tredjehånds-opplysninger? Her kan mye forsvinne og bli lagt til på veien. Det betyr jo ikke nødvendigvis at alt som du finner på nett og i andres bøker, må forkastes. Nei, man må bare bruke sin kritiske sans og få ting bekreftet ved å gå til kildene.
Helt fra begynnelsen er det viktig å lage seg noen regler og systemer for hvordan ting skal registreres og arkiveres. Du kan naturligvis endre ting underveis, og det vil du nok komme til å gjøre også i starten helt til du er fornøyd. Men når antall personer i databasen overstiger noen hundre, vil det bli veldig mye å rette opp hvis du oppdager at du har brukt et ukurant system.
Ofte vil man arkivere bilder fra kirkebøker eller andre ressurser knyttet til en person. Hvordan arkivere det så det er lett å finne tilbake til? Jeg lagrer f.eks. alle filer som er knyttet til en person, med denne personens kekulé-nummer.
Navneskikker har vært svært skiftende både gjennom århundrene og fra sted til sted. Din database bør være så gjennomført som mulig. Det kan være nyttig å bestemme seg på forhånd for hvordan navnene skal registreres.
Ordet «forskning» burde i seg selv gi en liten indikasjon på at dette kan være tidkrevende. Når man begynner, og har kommet litt i gang, så vil man stort sett oppleve å finne ut masse på kort tid. Men etterhvert som den nærmeste slekta er kartlagt, og man begynner på de mer fjerne slektningene, så vil effektiviteten gå ned. Derfor er det viktig å være tålmodig. Og selv om man er i en fase hvor informasjonen er lett tilgjengelig, er det viktig å ikke registrere den første «Ola Olsson» man finner. Mange hadde likelydende navn, så man må være viss på at flere ting enn navnet passer med den man leter etter.
Skal du drive forskning, må du være etterrettelig. Det vil si at alt du registrerer, må være dokumenterbart. Her kan man ikke gjette seg tilbake til vikingekonger og apostlene på Jesu tid. Selv om det er stas å finne en adelsmann i slekta, så har det ingen hensikt å dikte opp forbindelser og se bort fra fakta som motbeviser den besnærende koplingen. Det blir bare useriøst, og forskningen din kan ikke brukes til noe.
Du vil garantert oppleve å finne flere forfedre på fattighuset enn du finner grever og monarker. Og du vil ganske sikkert komme over flere «uheldige» historier med «løsaktige kvinner», «uekte» barn osv. Disse skal man da selvfølgelig heller ikke gjemme bort. All historie, god eller vond, er viktig for slektsforskeren.
Når det er sagt. En god regel er å ikke offentliggjøre data om nålevende personer. Dersom du vurderer å legge slektstreet ditt på Internett, må du være nøye med at personer som fortsatt er i live, ikke blir ført opp med annet enn navn – maks. Kanskje ikke fullt navn engang. Og historier som omhandler nålevende personer, eller historier som du vet en nålevende person ikke ville like at du offentliggjorde, bør legges i skuffen til det passer å hente dem fram senere en gang.
Det betyr ikke at historiene ikke skal skrives ned og tas vare på. Det betyr bare at man skal behandle slike ting med forsiktighet, og de omtalte menneskene med respekt.
Før eller siden står man alltid fast et sted. Men siden det er så mange som holder på med det samme som du gjør, så er det en viss mulighet for at andre har gjort jobben før deg, eller har noen ideer om hvor du kan lete videre. Disse menneskene finnes blant annet på diverse internettforum rundt omkring.
Før du begynner å spørre om alt mulig, er det viktig å tenke på noe viktige punkter:
Etterhvert som du begynner å få mer data på plass, og kanskje har fått en del hjelp på diverse internettforum, må du også være villig til å hjelpe andre som måtte trenge det. Slektsforskning er ikke noe man graver seg ned med og bare holder for seg selv. I starten har du selvfølgelig ikke så veldig mye å fare med, men selv en nybegynner kan besvare tekniske spørsmål eller hjelpe til med å lete etter bestemte ting i kirkebøker og folketellinger. Det hender ofte at det er noen som ber om oppslag i ei bygdebok. Kanskje du har den i hylla di? Ingen kan ta sikte på å hjelpe alle med alt, men jo flere som hjelper, jo bedre er det for alle.
Noen ganger kan forskningen bli altomslukende, særlig hvis du er på sporet etter din mystiske tipp-tipp-tipp-oldemor som etter sigende skulle ha vært av adelsslekt (ja, det hender!). Ta pauser fra forskningen innimellom. Det er jo også viktig å ikke forsømme den nålevende familien. Noen ganger kan du finne at du er møkk lei hele skiten, og det er nesten like før du sletter hele slektsprogrammet. Ikke gjør det. La det ligge, og gjør noe annet en stund. Så om noen måneder, ja kanskje til og med år, så skal du se at du begynner på igjen med like stor glød som da du begynte første gang. Alle hobbyer har sine opp- og nedturer, også denne.
Det viktigste er å kose seg!
Ja, i forrige post nevnte jeg vel noe om at vi satset på et tidlig tog denne lørdagen, nærmere bestemt kl. 10, for å unngå det verste rushet med folk?
Full korridor på toget
Vel. Da vi kom fram til stasjonen et kvarter før toget skulle gå, så var alle vognene stappfulle, og det var ikke mulig å få kjøpt plassbillett på dette toget. Vi hadde kjøpt oss førsteklasse-billett, men det var ikke noe bedre i den vogna, så akkurat der og da føltes de pengene litt bortkastet. Men vi kom oss nå i alle fall inn, og ble stående i gangen utenfor en tom kupé som var låst. Ved hjelp av ordboken fant vi ut at det stod noe om «mødre med barn» på lappen som hang der. Vel, så stod vi nå der da, helt sammenpresset, og så aldeles ikke fram til den to og en halv timer lange togturen inn til hovedstaden. Som jeg nevnte på vandringens andre post, så har vi dårlige erfaringer med dette før. Men nå hadde vi nå bestemt oss for å ta dette toget, og nå var vi ombord, så det var heller ingen vei tilbake.
Etter ca. tre kvarter kom det en myndig dame som begynte å presse seg forbi. Å, skal hun forbi? var min første tanke. Men heldigvis var det fordi hun hadde funnet tak i en nøkkel, og var på vei for å åpne døra til den låste kupeen. Vi sørget for å stille oss sånn at når damens følge (to menn som hadde stått ved siden av oss) hadde kommet seg på plass, så kunne også vi smette inn. Puh! Det var godt å sitte! Kofferten måtte bli igjen på gangen, men det gikk også fint. Så kunne vi nyte turen likevel og et par timer senere kunne vi hoppe i land på sentralstasjonen i Warszawa.
En av grunnene til at vi bestemte oss for å ta dette tidlige toget var at vi hadde sett plakater ved kulturpalasset om at det var mumieutstilling der. Og en dinosaurutstilling. Vi fikk ikke med oss dette da vi var i Warszawa uken før, men nå tenkte vi at dette kunne bli spennende. Dessverre viste det seg at mumien var av plast, og at utstillingen var for barn, så da dro vi til gamlebyen i stedet. Vi kjøpte en dagsbillett på trikk/buss/metro, tok en trikk i riktig retning, og gikk det siste stykket til gamlebyen. Her var det mange folk, og mange gikk og bar på polske flagg med et rart symbol på. Vi merket oss egentlig ikke spesielt med det i starten.
Warszawas havfrue. Legg merke til ungen som presterer å falle akkurat når jeg tar bilde.
Da vi hadde vandret rundt litt kom vi til et torg. Midt på torget her var det en statue, Warszawas havfrue. Den er litt anderledes enn København sin «lille havfrue». Jeg var på dette tidspunktet begynt å bli desperat tørst. Det var veldig varmt og vi hadde gått langt og lenge. Men det var jo ikke en kiosk å se. Bare restauranter hvor du kunne få kjøpt en munnfull vann for tilsvarende 40 kroner. Glem det!
Mens Jardar filmet litt, gikk jeg en runde for å se om jeg kunne finne noen som solgte litt større flasker. Det fant jeg ikke. På vei inn på torvet igjen ble jeg oppmerksom på at de jeg passerte stod stille, og de så litt rart på meg. Så så jeg plutselig at alle stod stille! Og nå hørte jeg at kirkeklokkene ringte og flyalarmen ulte. Folk på restaurantene hadde reist seg, og alle stod rett opp og ned med hendene foran seg og så veldig andektige ut. Jeg bråstoppet og rørte ikke en finger på 2-3 minutter. Da var det hele over, og folk satte seg igjen, og begynte å prate som normalt. Da var klokka 17:03. Datoen var 1. august.
Hva var det der?
Jardar hadde opplevd det på samme måte som meg. Vi spurte en som solgte bøker og kort ved torget, og han kunne fortelle at det denne dagen var 65 år siden Warszavaoppstanden, 1. august 1944. Det ble markert på denne måten. Da fikk vi også svar på hvorfor alle gikk rundt med polske flagg denne dagen, og hva det symbolet som var på flagget var for noe. Det var symbolet til hjemmearmeen, Armia Krajowa, en polsk motstandsgruppe som tok del i denne oppstanden, og symbolet har siden blitt et symbol for selve Warszawaoppstanden.
Vi hadde lagt oss inn på flyplasshotellet denne natten, Marriot Courtyard Warsaw Airport. Her også opplevde vi å bli oppgradert til et bedre rom. Jeg hadde lagt inn et par ønsker da jeg bestilte rommet, «king size bed» og en ting til jeg ikke husker i farten, og det kunne virke som om alle «king size»-rommene var opptatt i den priskategorien jeg hadde bestilt. Men i stedet for å nedgradere senga (noe de i følge bestillingsvilkårene var i sin fulle rett til å gjøre), så oppgraderte de rommet. Kanskje var det «dr. Jardar» sin skyld…?
Senga var i alle fall god, og dagen etter var det bare å spasere over veien til terminalen. Praktisk. Vi brukte opp litt złoty i taxfreen, og gikk ombord i flyet i 14-tida. Vel hjemme i Trondheim var vi i 21-tida samme kveld.
Etter en uke på pilegrimsvandring i Esperantoland, var det godt å være hjemme igjen.
Jardars post om hjemreisen kan leses her.
[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]
En uke går sannelig fort, og torsdag 30. juli nærmet også slutten på vår reise seg med stormskritt. Bare to hele dager igjen av kongressen, og hjemreise lørdag og søndag.
Torsdag var faktisk en forholdsvis rolig dag. Vi kunne nok stresset og fått med oss mer enn vi gjorde, men det var også litt godt å ta det litt med ro. Vi innledet dagen med å få med oss Otto Prytz sin forelesning på kongressuniversitetet om Braille (blindeskrift). Det er nemlig ikke bare Zamenhof som jubilerer i år. Blindeskriftens far, Louis Braille, ville nemlig fylt 200 år i år. I den anledning fikk vi en interessant innføring i punktskriftens historie, bruksmåte og framtid.
På kvelden var det JoMo-konsert i parken Planty i sentrum av Białystok. På grunn av den tidligere nevnte myggen, ble vi ikke så lenge. Vi måtte dessuten få oss noe å spise. Men det var masse folk og god stemning.
Siste dag på kongressen. Lørdag er det bare høytidelig avslutning med mange taler og store ord, noe vi i løpet av uken hadde bestemt oss for å droppe denne gangen og heller satse på et tidlig tog før det ble overfyllt med folk som skulle til Warszawa.
Det første vi gjorde denne dagen var å stikke innom «Libroservo» (bokhandelen). Her har de nemlig gjennom hele uka «forfatterhalvtimer». Denne formiddagen var det møte med John C. Wells. Hr. Wells er også esperantokjendis, og har skrevet mange bøker, lærebøker og ordbøker. Blant annet den læreboken jeg brukte den gangen jeg lærte meg esperanto, Jen nia mondo (her, vår verden).
Auksjon
Nå var det litt tid til det neste vi hadde siktet oss inn på i programmet, så vi bestemte oss for å gå til sentrum og spise lunsj på Esperanto café. Vi hadde jo vært der på onsdag, men siden vi nok ikke kommer tilbake på en stund, var det verdt å få med seg et måltid til på dette stedet. Spaserturen inn til byen er egentlig litt for lang for dem med blemmer under føttene (30-45 minutter i moderat hastighet), men denne dagen hadde vi blitt litt bedre, så vi satset på at et skulle gå bra. Det gikk forholdsvis greit.
Fredager inneholder også noen faste programposter som man gjerne får med seg. Først auksjon. Ikke fordi vi pleier å kjøpe noe. Nei, vi er der nok mest for underholdningen sin skyld. Fast auksjonarius er Humphrey Tonkin, som leder det hele med fast og humoristisk hånd. Det gikk en god del gamle bøker, men også annet nips.
Konsert med Georgo Handzlik
Vi gikk før auksjonen var ferdig for å få med oss konserten til Georgo Handzlik, en polsk visesanger. Han har ikke kjempegod sangstemme, men han har fine sanger og til dels svært morsomme tekster. Litt sånn Øystein Sunde-aktig. Han er nok mest kjent for sin parodiske sang «Dek klubanoj» (ti klubbmedlemmer), en sang som begynner med 10 klubbmedlemmer i esperantoklubben «Verda stel» (grønn stjerne) som samles for å velge leder, men antallet reduseres i hvert vers, og ender til slutt opp på én. Han presenterte også en ny sang med «fivortoj» (stygge ord). En myte som lever i beste velgående er at det ikke går an å banne på esperanto. Det ville han motbevise, og det klarte han til gangs
På kvelden var det tid for Internacia Arta Vespero (Internasjonal kunstaften). På tidligere UK-er jeg har vært, har denne kvelden vært noe alle har sett fram til som ukens høydepunkt. Med til dels stor og variert, underholdning. Dog er det variert både i form og kvalitet. Det er ikke alle som kjenner sine egne begrensninger, dessverre, på godt og vondt. Men vi har alltid fått sett artister fra mange land og kulturer fremføre noe nytt og spennende som vi ikke har sett før. Og selv om noen er på nippet til å dumme seg skikkelig ut, så har underholdningsverdien vært stor. Og derfor så vi fram til denne kvelden med spenning.
Det begynte veldig bra med korsang. På hver kongress møtes en gruppe sangglade mennesker fra hele verden, noen profesjonelle sangere, men flest glade amatører, og synger i La internacia koruso (det internasjonale koret). De har har bare noen få øvinger sammen i løpet av kongressen, men de har alltid en konsert mot slutten av uka, noen ganger som eget program i tillegg til opptreden på internacia vespero. De innledet denne kvelden med tre flotte sangnumre. De kunne gjerne fått holdt på litt til, men det var vel kanskje dette de hadde rukket å øve på denne uken. En flott gjeng med glade mennesker var det i alle fall. Og en fin åpning på kvelden.
Internacia koruso med medlemmer fra hele verden
Så kom konferansierene med kveldens første sjokk. Dette skulle bli en anderledes kveld enn det det pleide å være. I stedet for de tradisjonelle artistene fra hele verden, hadde de ordnet hele programmet på forhånd, og vi skulle få noen få håndplukkede artister. De forskjellige internasjonale artistene hadde fått vist seg fram på en kafé i byen to tidligere kvelder i uka. Vi kikket på hverandre og lurte på hvorfor vi ikke hadde fått vite dette tidligere, men ved mer grundig lesing av programmet i kongressboka, så stod det faktisk der. Hm. Jeg må si vi ble ganske skuffet.
Joanna Albrzykowska Clifford
Etter at koret var gått av scenen ble vi dermed først underholdt av en profesjonell operasangerinne fra Polen, Joanna Albrzykowska Clifford. Hun sang først 10 sanger på 10 europeiske språk. Siden 2-3 andre europeiske sanger, og i alle fall én på esperanto, selvfølgelig. Hun var fantastisk flink, men det slo oss litt at det ble sånn fokus på Europa. Skulle ikke dette være en internasjonal kveld? Og med dette omfanget av nummer på denne ene artisten følte vi oss satt tilbake til den nasjonale kvelden søndagen i forveien. Her var det nacia vespero om igjen.
I følge kongressboka var det bare det internasjonale koret, sopranen, en folkemusikkgruppe og JoMo som skulle til pers denne kvelden. Så mens sopranen traff sin høye C klokkerent, begynte Jardar og jeg og kommunisere på en lapp. (Siden det var ganske så irriterende med folk som satt rundt oss og snakket høyt sammen hele tiden, så ville ikke vi gjøre det samme.) Jeg skrev først til Jardar, og «samtalen» fortsatte slik:
Judith: Med unntak av Internacia koruso, blir dette også flere «konserter» på én kveld.
Jardar: Dei har berre europeiske innslag, og snakka jamvel om «nia multlingva Eŭropo» [vårt mangespråklige Europa], men bruker berre dei store språka som truar la multlingvecon [språkmangfoldet]. – Kva med sorbisk, luksemburgsk, frisisk, baskisk, irsk og dei ikkje-europeiske språka?
Judith: Ikke så mange komponister derfra.
Judith (da sopranen hadde begynt på nok et nummer etter at vi trodde hun var ferdig): Enhver konsert har jo ekstranummer.
Małanka
Så når konferansierene presenterte neste musikkgruppe, en folkemusikkgruppe fra den hviterussiske minoriteten i Polen, og samtidig ramset opp navnene på alle sangene de skulle synge, så grep jeg lappen og laget en strek for hver tittel som ble lest opp. Det ble totalt 13 streker.
Małanka, som gruppen het, skapte virkelig liv og røre i salen, og folk tok til å begynne å danse både rekkedans, pardans og for seg selv. Så det var det absolutt ingenting å si på. Flotte musikere og livlig musikk. Og nå når jeg nå til enhver tid hadde oversikt over hvor langt vi var kommet i konserten, så gikk tiden også forholdsvis fort.
Det ble til slutt 13 sanger pluss et ekstranummer, men jeg må medgi at jeg ikke hørte så stor forskjell mellom sangene. Takten var stort sett den samme hele tiden, og mine ører hørte ikke særlig forskjell. Jeg noterte på lappen som kommentar til Jardar ca. midtveis:
Så ensformig…
JoMo
Så var det tid for JoMo. JoMo skaper alltid fullt liv og røre der han opptrer. Og i motsetning til folkegruppen, så hadde han stor variasjon og dynamikk i musikken sin. JoMo hadde også med seg kveldens eneste internasjonale bidrag (hvis vi ser bort fra de tre sangene til det internasjonale koret). Det var rapperen Tony fra Brasil, som ikke var oppført i programmet, men bare ble invitert på scenen der og da av JoMo. JoMo fikk spille resten av kvelden, ut i de sene nattetimer, etter at det offisielle programmet var over og konferansierene hadde takket for seg. Folk hadde det veldig hyggelig, og danset og lo på denne siste kvelden på kongressen. De fleste kunne ikke tro at uken allerede var over. Vi koste oss også, men var veldig skuffet over at de hadde endret på den internasjonale kvelden, og gjort den mer til en Polsk-Europeisk kveld, ja de burde nok heller kalt den «Eŭropa Arta Vespero».
Dette var vår siste kveld i Białystok. Neste dag var det på tide å vende nesa hjemover. Og den turen hadde også flere overraskelser på lur. Mer om det i neste post.
Jardars beretning fra de siste dagene kan du lese her.
[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]
Onsdager er hviledag på Universala kongreso, i alle fall for dem som ikke har meldt seg på noen av heldags-ekskursjonene som blir arrangert. Nå hvilte forsåvidt ikke vi heller særlig mye, men vi tok det i alle fall i vårt eget tempo.
Denne dagen (29. juli) hadde vi bestemt oss for å ta pilegrims-beina fatt igjen, og vandre rundt i byen, og i alle fall få med oss de viktigste esperantorelaterte severdighetene, og kanskje litt til. I bærenettet vi fikk utdelt da vi registrerte oss ved ankomst lørdagen i forveien, lå det blant annet en folder med kart og anbefalte ruter man kunne gå hvis man ønsket en kort eller en lang tur. Nå er ikke vi kjent for å følge slike anbefalinger slavisk, men den var et nyttig hjelpmiddel for å vise hvor vi kunne gå.
Apoteker var ikke mangelvare i Polen
Før vi dro måtte jeg forevige utsikten fra hotellrommet. Langs bygget på andre siden av gaten var det nemlig intet mindre enn tre apoteker ved siden av hverandre. Bildet illustrerer veldig godt situasjonen både i Warszawa og i Białystok. Trenger du plutselig et apotek er det bare å gå 10 meter i en eller annen retning, så finner du et.
Byen har selvfølgelig oppkalt en gate etter sin store sønn. Og hva var ikke mer passende enn å gi navnet til den gaten der han ble født og oppvokst, og bodde til han var ca. 14 år. Familien flyttet da fra Białystok til Warszawa. Vårt første mål for dagen ble derfor gaten med det flotte navnet Ludwika Zamenhofa, og i kjent esperantist-stil måtte det tas bilde av skiltet.
Gaten hvor Zamenhof ble født, og som nå bærer hans navn.
På vei nordover langs gaten på vei til neste mål, kom det brått en lyd fra torget bak oss som fikk oss til å tverrvende og spurte tilbake. Der kom nemlig de første tonene fra esperanto-hymnen, La Espero, og vi tenkte at nå er det noe som foregår på torget som vi må få med oss. Men da vi rundet hjørnet, var det ingenting å se, og det første verset fra sangen var over, og det ble stille. Spilte de bare ett vers? Hvorfor? Og hvor? Her er det jo ingen å se bortsett fra vanlige folk som gikk omkring.
Vi må ha vært et morsomt syn der vi kom i full fart, plutselig stoppet og kikket oss forvirret rundt. Det eneste vi hørte var en stemme som snakket i en høytaler på uteserveringen på en restaurant der, og vi måtte konkludere med at det nok var radioen som hadde spilt esperanto-hymnen. Det var jo forsåvidt litt morsomt, men vi følte oss nesten litt snytt.
La naskiĝdomo.
Det var ganske tydelig at «hele byen» var med og arrangerte denne kongressen. Mange lokale bedrifter hadde tydeligvis stilt som sponsorer, og vi så logoen til kongresen i mange butikkvinduer, sammen med andre skilt og tekster på/om esperanto. I tillegg var det små esperantoflagg, sammen med det polske flagget og podlaskie-flagget, langs flere av gatene i byen. Så vi følte oss virkelig velkommen til byen.
Etter bomturen til torget bega vi oss i vei langs Zamenhof-gaten igjen. Vårt andre pilegrimsmål for dagen var det som i esperantokretser blir omtalt som «la naskiĝdomo» (fødselshuset). Det huset hvor Zamenhof ble født. Nå ble Zamenhof født i et trehus i 1859, så det huset eksisterer nok ikke lenger. Men det huset som nå står på samme sted, og har adressen ul. Ludwika Zamenhofa nr. 26, er likevel blitt en severdighet.
Esperantister har valfartet til dette stedet lenge, både da det gamle huset fortsatt stod, og etter at det nye kom opp på 1950-tallet. Den viktigste grunnen i dag er nok det som bildet til høyre viser, nemlig maleriene på veggen i Trompe l’oeil-stil. Øverst står det noen glade barn med ballonger. I midten ser vi en eldre Zamenhof som skuer utover fra sin balkong. Og nederst, sittende i vinduet, to esperanto-pionerer fra Białystok som var svært viktige for utbredelsen av esperantobevegelsen i mellomkrigstiden, Jakub Szapiro og Abraham Zbar. Maleriet er en gjengivelse av et berømt bilde som ble tatt av de to i 1930-årene.
Minneplakett
Veggen ble malt våren 2008 av Andrzej Muszyński, som selv er fra Białystok. Minneplaketten på veggen ble satt opp da det var verdenskongress i Warszawa i anledning 100-årsjubileet for Zamenhofs fødsel i 1959, men ble pusset opp samtidig med at maleriene kom på plass. På den står det på polsk og esperanto: «Her stod huset hvor dr. Ludwik Zamenhof, skaperen av det internasjonale språket esperanto, ble født 15. desember 1859».
Zamenhof-park
Ikke så veldig langt fra gaten og huset, fant vi parken hvor det står en forholdsvis stor byste av Ludwik Zamenhof. Det var en vakker liten park med stilig fontene hvor det var en rund stein som rullet rundt. Bysten stod i den ene enden av parken.
Bysten av Zamenhof
Det var nok noen hundre esperantofolk innom her for å ta bilder denne dagen. Det var nesten kamp om å få komme til, og du skulle ikke somle lenge før det hadde dannet seg en liten kø med folk som både skulle ta bilde av selve bysten, og også selv bli tatt bilde av foran bysten. Gjerne flere bilder. Vi var selvfølgelig ikke noe bedre.
Ved de fleste monumenter i byen var det satt opp stativer med flagg. Også her ved bysten. Esperanto-flaggene hadde det visst med å forsvinne, fikk vi vite senere, men ble erstattet ganske fort. Da vi var der denne onsdagen var i alle fall alle flaggene på plass.
Parken med bysten av Zamenhof, og esperantofolk som tar bilder.
Esperanto Café holdt til i dette huset ved byplassen.
Nå var det lunsjtid, og hva var da ikke mer naturlig enn å ta en tur innom Esperanto Café? Kafeen holder til ved bytorget midt i byen, i et monumentalt hus som på esperanto blir kalt «la Urbodomo» (rådhuset), men som aldri har fungert som rådhus. Det ble bygd i sin tid fordi man mente at enhver by med respekt for seg selv burde ha et slikt hus. Det har i hovedsak vært brukt som handelshus med små kjøpmannsboder rundt hele. Men nå er det altså en esperanto-kafé der.
Esperantokake
Etter en god lunsj bestilte vi esperanto-kake, og var veldig spent på hva det kunne være. Det viste seg å være en nydelig marsipankake – med grønn stjerne oppå. Den ble selvfølgelig også foreviget før den ble spist.
Etter å ha spist oss god og mett på kake tok vi beina fatt igjen og satte kursen mot det ganske nyåpnede Zamenhof-senteret. Vi hadde fått vite av en esperantovenn som passerte mens vi var på kafeen, at det skulle starte en guidet omvisning om kort tid, kl. 14.
Selv om senteret bærer Zamenhofs navn, er dette i hovedsak en utstilling om byen Białystok, men med utgangspunkt i den tiden da Zamenhof bodde der, 1859–1873.
Utstillingen var ikke veldig omfattende men guiden vår var veldig flink og hadde stor kunnskap om byens vanlige historie og esperantohistorie. Her fikk vi også vite opphavet til navnet Białystok. Navnet betyr «hvit elv», etter den (i alle fall den gang) rene elven som renner gjennom byen.
På Zamenhof-senteret traff vi våre gode esperantovenner fra Trondheim. De kunne fortelle at de hadde vært og kjøpt billetter på jernbanestasjonen for turen tilbake til Warszawa på lørdag. Det var ikke bare enkelt, for damen bak luken kunne ikke engelsk, og hun var ikke særlig interessert i å prøve å forstå hva de mente heller, selv om «[to fingrer i været] bilet warszawa» ikke burde være så vanskelig å forstå. Men hun ble heller sint. Omsider hadde de visst fått det til likevel ved hjelp av noen som kunne littegrann engelsk, men de hadde ikke mange godord på plager for den sure, biske dama i luka.
Lappen vi fikk hjelp til å skrive før vi skulle dra og kjøpe billetter på jernbanestasjonen.
Vi hadde også tenkt oss på jernbanestasjonen i samme ærend den dagen. Men nå tok vi først en tur innom hotellet vårt for å få damene i resepsjonen til å skrive alt ned på en lapp til oss: «To billetter til Warzawa, lørdag 1. august kl. 10. 1. klasse. Helst reservert sete, hvis mulig. Ikke-røyk.» Nå følte vi oss litt tryggere, og tok en drosje til jernbanestasjonen.
Her var det to lange køer, og vi stilte oss i den ene av dem. Etterhvert fant vi ut at dette nok var den køen med den sureste dama. Hun andre virket langt hyggeligere, men vi ble stående, da vi som de fleste andre har dårlig erfaring når det kommer til å bytte kø underveis. To plasser foran oss stod to jenter. Da det ble deres tur begynte etterhvert en ganske heftig diskusjon mellom de to jentene og den sure dama bak luka. Siden det hele foregikk på polsk, forstod vi ikke et kvekk, men de oppgitte øyenkastene til de to jentene og også hun som stod foran oss i køen, fortalte sin egen historie. Diskusjonen tok litt tid, så Jardar stilte seg litt i den andre køen i et lite tynt håp om at den fortsatt gikk litt fortere (hadde vi stilt oss i den køen i utgangspunktet… jada…), og vi håpet kanskje at vi kunne unngå den sure dama. Men nei, hun som stod foran oss hadde bare et kort ærend, så vi endte opp hos den sure dama, ja.
Białystok jernbanestasjon. Jardar er på vei for å ta mimrebilde. Det viste seg etterhvert at det trolig var brua på den andre kanten Jardar hadde benyttet i 1993.
Vi stakk forsiktig lappen inn til henne, hun leste, og med høy, streng stemme sa hun noe som vi forstod som «NEI, ingen reservasjon!». «Ok, ok», sa vi så ydmykt i bare kunne. Så spurte hun om noe annet vi ikke forstod, men som vi til slutt, da hun viste oss en pengeseddel, forstod og svarte nikkende at, ja vi skal betale med «złoty», ikke med kort.
Vel, vi fikk våre billetter, og var glad for at vi hadde hatt med oss en ferdigskrevet lapp. Neste gang må vi også huske å få med hvordan vi har tenkt å betale, så vil det gå enda bedre.
Mens vi nå var her, måtte vi også ta en titt på bussterminalen som Jardar hadde vært på forrige gang for å se om han kjente seg igjen. Den historien skrev han om her. Siden jeg nå hadde hørt den historien noen ganger, var jeg også nysgjerrig på hvordan det så ut der. Jeg tror ikke at de kan har gjort så mye med den terminalen på disse 16 årene, for det var et ganske trist syn.
Nå var det begynt å bli kveld, og vi gikk tilbake til sentrum for å prøve å finne oss litt mat. Vi endte opp på hotellrestauranten, og tok det med ro resten av kvelden. Føttene var nå såpass fulle av blemmer, og var så såre etter dagens lange pilegrimsvandring, at det nok var lurest å slappe av.
Neste dag var det allerede torsdag, og bare to hele dager igjen av kongressen. Mer om disse dagene i neste post.
Jardar har skrevet om vandringen vår i Białystok her.
[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]
Programmet på årets kongress var noe av det mest omfattende jeg har vært med på. Særlig var det enormt mange kulturelle og musikalske arrangementer.
Allerede søndag kveld (26. juli) var det dags for en av de svært tradisjonelle innslagene, nemlig nacia vespero (nasjonal aften). Dette er vertslandets kveld, hvor de har mulighet til å vise de tilreisende smakebiter fra sin kultur og historie, og det kan være veldig mye flott og spektakulært å se. Forestillingen varer vanligvis 2,5–3 timer, og det er en kveld som veldig mange ser fram til med store forventninger.
Barokkdans og -musikk innledet forestillingen
For jeg har inntrykk av at veldig mange av dem som besøker verdenskongressene år etter år, er svært interessert i kulturen i det landet de besøker. Det er ikke bare esperanto som opptar dem.
Av en eller annen grunn er det veldig mye folkedans, folkedrakter og barokkdans (hvorfor akkurat barokk?) på disse forestillingene. Det har det vært på begge de tidligere UK-ene jeg har vært, og Polen ble definitivt ikke noe unntak i så henseende. Det er klart at dette er en viktig del av historien til de fleste, i alle fall nord-europeiske land, så det er kanskje ikke så rart, men det blir kanskje litt ensformig i lengden.
Det fortsatte med folkedans
Ikke det at jeg har noe i mot folkedans/musikk (som for meg egentlig oppleves temmelig lik fra land til land), eller annen type dans. Neida. Det er mengden jeg får litt problemer med. I løpet av forestillingen i Białystok vartet de opp med fem forskjellige dansegrupper, som hver for seg hadde ca. 8-14 sang-/musikk-/dansenummer. Og til slutt fikk vi reprise på hele reportoaret til sangruppen som sang under åpningen tidligere på dagen.
En jazzballettgruppe bestående av unge jenter lot pingvinen slippe ut av egget
Først var det barokkdans, så en veldig lang sekvens med folkedans, før det kom en enda lenger sekvens med mer moderne dans. Først etter en god stund – nesten to timer, kanskje – fikk vi svaret på hvorfor det var så mye dansing her. Det viser seg at Białystok blir omtalt som Polens dansehovedstad. Aha! Det forklarer jo alt.
Jeg skulle gjerne visst det litt tidligere sånn at jeg var forberedt, for nå ble vi egentlig bare sittende og lure på hva dette var for noe. «Å nei, enda et dansenummer?»
Mer eksperimentell dans og musikk ble også vist fram
Men det skal de ha: artistene var fantastisk flinke. Fra de yngste (en jazzbalettende jentetrupp) til de eldste folkedanserne. Noen av dem som opptrådte var jo også profesjonelle dansere, og det de viste var skikkelig imponerende.
Men så var det dette med mengde, da. Hver av artistgruppene hadde et program som i seg selv kunne fungert som en hel forestilling. Hadde de nøyd seg med tre eler fire nummer hver, og sluttet der, så hadde vi følt oss sulten på mer, og hatt en mye mer positiv opplevelse. Men når hver av dem skulle fremføre 8–14 nummer så ble vi rett og slett stappmette, og leie.
Ja, for første gang snakket jeg faktisk med folk som hadde gått før kvelden var omme. Det var egentlig ganske trist å høre, men jeg forstod det godt. Dessverre var det ikke første gang jeg fikk overdose på en nacia vespero, og sikkert ikke siste gangen heller
Det positive her var likevel variasjonen, tross alt, selv om hver variant kom i store doser. Her var det noe for enhver smak. Her var det ikke bare gammeldans og folkedrakter, men også moderne og eksperimentell dans. De mest moderne numrene ble nok i meste laget for mange, dessverre. Det er jo ikke alle som er så glad i «dunk-dunk-musikk». De kunne nok holdt ut 3-4 numre, men ikke 20
Mandagen begynte kongressen på ordentlig. Da begynte det «faglige» programmet med en rekke, kall det gjerne gruppesesjoner med forskjellige temaer av ymse slag.
Her kunne man velge mellom å lære mer om hvordan man kan bruke tiden sin bedre, hvordan vi ville organisert kongressen i dag hvis vi nå skulle arrangere den første og ikke den 94. Hvordan forstå hverandre på tvers av kulturer, å lære ved hjelp av lek, og mye mer.
Jardar og jeg dro på sesjonen som handlet om oversetting i EU. Ikke fordi vi er spesielt opptatt verken av oversetting eller av EU, men fordi temaet i seg selv er veldig interessant. Det finnes nemlig en del grupper innenfor esperantobevegelsen som arbeider for å få inn esperanto som fellesspråk i EU. Altså at all kommunikasjon mellom land i EU som ikke har et felles språk, skal foregå på esperanto. I dag foregår dette i stor grad på engelsk og delvis tysk og fransk, noe som da selvfølgelig gir disse store språkene en slags høyere status og bedre stilling innenfor EU, selv om EU-lovgivningen selv likestiller alle medlemslandenes språk. Mange mener at esperanto ville nøytralisert dette problemet, og det var jo liknende ting esperanto i sin tid også ble laget for. Men esperanto ble også laget for å være nøytralt, ved å ikke være eid av noen, så om det plutselig skulle bli «EU sitt språk», hva skjer da? Interessante spørsmål, men det var et lite sidespor.
Den andre tingen det arbeides for er nemlig at alle dokumenter som oversettes skal bruke esperanto som såkalt «brospråk». Alle EU-dokumenter oversettes i dag fra originalspråk til alle offisielle EU-språk, for at alle skal kunne lese alle dokumenter på sitt morsmål. Ved å bruke esperanto i mellom disse hevdes det at man sparer enorme, særlig økonomiske, ressurser på tolking. Man slipper da unna med at f.eks. tolkene i Spania, Italia, Tyskland, Danmark osv. kan oversette fra sine språk til esperanto og tolkene i Frankrike kan nøye seg med å oversette alle disse dokumentene fra esperanto til fransk i stedet for å ha tolker for hvert av originalspråkene). Jeg har alltid funnet den ideen noe naiv. Og derfor var jeg veldig nysgjerrig på denne programposten.
Gruppearbeidet, som ble ledet av István Ertl og Brian Moon – som begge jobber som offisielle EU-oversettere – ble lagt opp slik at alle fikk en ekte EU-pressemelding utdelt på sitt morsmål. Denne skulle nå alle sammen oversette til esperanto. Siden Norge ikke er en del av EU, plukket vi med oss det danske eksemplaret, og siden det ikke var noen (andre) dansker til stede, slo vi oss sammen med tre svensker. Det ble en veldig interessant økt.
Oversetting og EU. På tavla står alle de offisieller språkene i EU listet opp.
Resultatet var i alle fall svært interessant. Ut fra ca. 10 språk fikk vi minst like mange forskjellige esperantotekster (i alle fall så langt vi rakk å gå igjennom det før tiden løp fra oss). De var jo ikke fundamentalt forskjellige, men siden teksten jo i de fleste tilfellene allerede var oversatt fra et språk vi ikke kjente til de ti språkene, var det mange nyanser som var ganske anderledes da tekstene igjen ble oversatt til et språk alle de som var tilstede forstod, nemlig esperanto. Og alt i alt kan mange små nyanser gjøre mye med meningsinnholdet i en tekst.
Om man skulle konkludere, så kan man vel si at selv én oversettelse strengt tatt er en for mye. Å oversette oversettelsen igjen, blir en ganske så risikabel øvelse. Så dermed sitter jeg fortsatt med en følelse av at «brospråk»-ideen er en smule naiv.
Ĵomart, Nataŝa og Carina
I min forrige bloggpost i rekken nevnte jeg esperantokjendiser. Klokken 17 mandag var det duket for flere. Da var det nemlig konsert med Ĵomart og Nataŝa. Ĵomart og Nataŝa har lenge vært blant de mest populære artistene i esperantoverden. De spiller visemusikk, og har vakre melodier og gode tekster. I de siste årene har de også fått følge av sin datter Carina, som selv har gitt ut CD.
Etter konserten sikret jeg oss signerte eksemplarer av de siste CD-ene mens Jardar tok bilde av den første dansen på kveldens ball, som også er en tradisjonell post på kongressprogrammet. Vi orker ikke å danse, men får gjerne med oss litt av musikken og dansen fra sidelinjen.
Den mest kjente satsen fra Beethovens 9. symfoni ble fremført på esperanto på bytorget.
Selv om vi kjempet med myggen i starten, ble kveldens konsert på bytorget en stor opplevelse. Podlaskie-operaen (Podlaskie er en region, eller et voivodskap, i Polen hvor Białystok er regionshovedstad) og Filharmonien i Białystok vartet opp med blant annet Beethovens symfoni nr. 9, 4. sats – på esperanto. Med fullt kor og fire solister. En fantastisk forestilling. Jardar filmet litt med mobilkameraet, og han har lagt opp en lite snutt på sin post her.
Tirsdagen begynte litt anderledes enn vi hadde tenkt. Vi møtte opp på del 2 av et foredrag i sosiolingvistikk (vi hadde vært på del 1 dagen før), og det skulle vise seg å handle om noe helt annet. Det egentlige temaet var nemlig diaspora-språk sett i lys av jiddisch og esperanto (Jeg kan ikke så mye om det, men Jardar har utdypet litt mer i posten sin her). Foreleseren (Tsvi Sadan) er opprinnelig japaner, men har konvertert til jødedommen, og er nå 100% jøde (det han manglet av gener tok han igjen så det holdt på liv og lære).
Og dermed, som nærmest «nyfrelst» jøde, virket han også mye mer interessert i å snakke om jødedom og jøder enn han var i å snakke om sosiolingvistikk. Vi lærte ganske mye om jøder og jødedom denne formiddagen, noe som i og for seg var veldig interessant. Det var en del etniske jøder til stede også, som villig vekk – og fantastisk selvironisk – øste av sin kunnskap om jøder og jødedom. Herlig!
Blant annet ble det fortalt en god del jødevitser. For eksempel:
– Vet du hva man kaller en samtale mellom to jøder? – To samtidige monologer.
Og det fikk vi i alle fall sett i praksis. Du store verden! Alle jødene som var til stede snakket i munnen på hverandre hele tiden, uten å være det minste flau over det, selv om de i aller høyeste grad var oppmerksom på «problemet». Det var ganske fasinerende å sitte og følge med på, men også ganske slitsomt i lengden. Var jo ikke mulig å høre hva noen sa til slutt. På grunn av navnet mitt, så trodde kanskje mange at jeg var jøde (Judith Abrahamsen, liksom), men jeg var i så fall en unormalt stille en
Men fordi vi egentlig var kommet for å lære mer om diaspora-språk, så ble det litt slitsomt og useriøst når det hele bare ble å handle om det å være jøde. Derfor ble det ikke så vi gikk på del tre i foredragsserien.
Da var det lingivistikk-foredraget vi var på på søndag, med oppfølging tirsdag og torsdag, langt bedre. Til og med Jardars fagfelt, noe som ikke vi ikke opplever alt for ofte. Det var Nicolau Dols Salas som snakket om fonologi i esperanto, og brukte optimalitetsteori for å forsøke å vise hva det er som kanskje skjer når vi uttaler ting «feil». Jardar uttalte at det var veldig bra, selv om det var noe forenklet av pedagogiske grunner. Vet ikke om alle var like enige i at det var forenklet. Som sofalingvist her hjemme hadde jeg i alle fall lært nok OT til at jeg forstod hva det ble snakket om, så jeg fikk i alle fall godt utbytte av foredraget.
Kvelden ble innledet med at vi fikk med oss den forsinkede avslutningen på teater-/musikkforestillingen «Historio de Bjalistoko en piloloj» (Białystoks historie i pilleform). Et lite orkester spilte kjente og mindre kjente klassiske stykker innimellom lysbilder og fremførte tekster.
Det vi egentlig var kommet for var konsterten til bandet Chanajki Klezmer. Klezmer er en form for gammel, jødisk musikk, som har fått sin renessanse igjen. Det var en sprell levende musikkform med feiente gode rytmer, og også en og annen hjerteskjærende ballade.
En flott konsert. Men siden de kom sent i gang (ca. 30 minutter) på grunn av at forestillingen foran var forsinket, fikk vi et lite dilemma. Det skulle nemlig etter planen starte et «fajro-teatro» (ild-teater) utenfor teltet som klezmer-konserten holdt hus 15 minutter etter at vår konsert var ferdig, men siden den kom sent i gang, så nærmet jo klokka seg.
Så vi bestemte oss for å stikke fra konserten for å finne oss en god plass før flammene skulle tennes. Det var kanskje ikke så lurt.
Det vi nemlig ikke tenkte på var at noen hadde bestemt at flammene måtte vente til konserten i teltet var ferdig, noe vi fant ut etterhvert. Og som om ikke det var nok, så varte også konserten mye lenger enn opprinnelig planlagt, så det som var 30 minutter forsinkelse ble 40 minutter, 50, ja, 60 minutter!
Å vente en time var forsåvidt ikke det største problemet. Det sørget nemlig all myggen for. Den polske myggen var grusomt innpåsliten. Det var det ikke bare vi som fikk kjenne på kroppen. Mens vi stod der og slo om oss og ventet på showet som skulle begynne, var det særlig en tysker som virkelig fikk opp humøret vårt. Han drev også og slo om seg og på beina og armene, mens han utbrøt: «Ho ve, tiuj polaj kuloj! Fikuloj!» Den første setningen betyr «Fysj og fy, disse polske myggene!». Men det var den siste som fikk oss til å knekke sammen.
«Fikuloj» kan nemlig bety to ting. Den som tyskeren siktet til, er den uskyldige, og er satt sammen av forstavelsen «fi» før «kuloj», som er mygg i flertall, og blir noe sånt som «hersens mygg». Men den andre betydningen er sammensatt av de to ordene «fik» og «ulo» pluss flertallsendingen «j» (klikk på linkene for nærmere forklaring på de to ordene).
Jaja, latteren fikk oss i alle fall til å glemme de hersens myggene et par sekunder. Men det ble bedre etterhvert, og det vi ventet på var verd å vente på. Heldigvis.
Ja, det var som det høres ut. Ildteater. Seks unge mennesker, tre jenter og tre gutter, lekte med ilden på forskjellig vis. Flott å se på, og forestillingen varte akkurat passe lenge. Ungdommne vartet opp med imponerende sjonglering, ildsluking og ildspruting, bare avbrutt av at strømmen gikk et par ganger og drepte musikken de danset til. Men en meget positiv opplevelse på tross av myggen. Når flammene kom nærmere, virket det dessuten som myggen flyktet. Men den hadde allerede satt dype spor.
Fajro-teatro
Neste dag tok vi opp pilegrimsvandringen igjen, denne gangen i Zamehofs fotspor. Mer om det i neste post.
Jardar har skrevet om de første kongressdagene her.
[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]
![Stjernebildet Orion med stjernen Betelgeuse (pil) [Foto: Digital Sky LLC]](http://en.wikipedia.org/wiki/File:Orion1%7E.jpg "Stjernebildet Orion med stjernen Betelgeuse (pil)")
Stjernebildet Orion med stjernen Betelgeuse (pil). Foto: Digital Sky LLC
Det er litt trist.
Betelgeuse har sannsynligvis eksplodert allerede, der den befinner seg omtrent 490 lysår unna oss, melder bl.a. Knut Jørgen Røed Ødegård på sin blogg Bang i rommet. Han har det fra blant annet en artikkel i New scientist.
Men samtidig er det utrolig enormt å få oppleve en slik hendelse! Det er veldig lagt tid mellom hver gang vi får observere slike fenomener fra Jorden. Om få år, når lyset fra den ventede supernovaen når oss, så vil vi kanskje til og med se stjerna på høylys dag – før den så blir borte for godt, og man bare kan se restene av den i gode teleskoper.
Men å kanskje få se en supernova, det er ufattelig kult!
