Den første snøen

Så kom den. Jeg vil ikke si «endelig», men den måtte vel komme før eller siden. I år kom den siden. Sammen med snøen kom også vinden. Med det resultat at verandadøra var helt igjenføket og umulig å åpne. Nera var veldig nysgjerrig på dette hvite som hadde bygget seg opp rett utenfor.

Nysgjerring Nera

Da var det bare å trekke på seg skoene, krøke seg sammen og klatre ut vinduet. Snøen var skikkelig tettpakket. Tror jeg kunne bygget en skikkelig isete iglo av de harde, tunge klossene jeg spadde fram og heiv over rekkverket.

Slik så det ut etter at ca. en tredjedel av jobben var unnagjort:

Tett, hard snø langt oppover veggen. Vinduet på gløtt var det jeg klatret ut av.

Valgfrihet eller ikke valgfrihet

Hva er valgfrihet?

Frihet til å velge det du vil uten påvirkning fra andre, sier du kanskje. Men noen ganger skjer det at «valgfrihet» inneholder meget sterke føringer for hvilket valg du skal treffe.

For eksempel når det gjelder valget om hvilke(t) etternavn familien skal ha etter et giftermål.

I perioden etter 1923, da Norge fikk ny navnelov, og helt fram til 1979, var det slik at kvinnen var lovpålagt å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelsen. Før 1923 var dette valgfritt. Det var ikke særlig mange som egentlig hadde noe forhold til etternavnet sitt heller, og folk byttet gjerne etternavn slik det falt seg naturlig, f.eks. ved flytting til ny gård. Men så kom det en strengere navnelov i 1923, som blant annet inneholdt denne regelen om navnebytte for gifte kvinner.

Det kom noen delvise oppmykninger etterhvert som tida gikk, hvor det var mulig å søke om å få tilbake pikenavnet sitt, men først i 1979 blir altså hele denne regelen fjernet, og ekteparet kunne nå selv få velge om de ville bytte navn, beholde eller kombinere. I 2003 kom det enda en oppdatering av navneloven som tillot bindestrek-kombinasjoner.

Noen tradisjoner tar lenger tid å nøytralisere enn andre, men tross alt er det bare 32 år siden lovendringen. Det vil si at foreldrene til mange som gifter seg i dag, giftet seg under den gamle loven. Så vi må nok la det gå noen år til før vi virkelig ser at ting normaliseres.

Uke-Adressa 5. november hadde en artikkel som handlet om noen menn som hadde gått mot strømmen og tatt etternavnet til kona (begge familiene hadde tatt mannens etternavn som mellomnavn). Denne måten å løse det på er ikke så vanlig.

Likevel. Artikkelen sier at «de kvinnene som i dag tar mannens etternavn er i klart mindretall». Så mye har skjedd, og dagens nygifte ser ut til å ta gode, bevisste valg som passer dem. Enten det er å bytte navn eller lage kombinasjonsnavn. Jeg tror de fleste nygifte setter pris på å kunne ta disse valgene selv. Det er dog et faktum at det ennå ikke er like mange menn som tar konas etternavn som omvendt.

Ting tyder dermed på at valgfriheten vi fikk ved lovendringen i 1979 benyttes i stor stil, selv om noen alternativer benyttes oftere enn andre. Og det bringer meg inn på de tingene ved denne Adressa-artikkelen som jeg reagerer på. For eksempel sier artikkelen:

Når menn tar konas navn,
ligger det selvsagt en bevisst handling bak.

Implisitt at de som velger å ta mannens etternavn, er bevisstløse, og ikke tenker på saken?

– Jeg holdt knallhardt på Bjørkøy-navnet. Jeg ser ingen logisk grunn for at det er ektemannens familienavn som automatisk skal brukes slik som skikken har vært. I dag reagerer jeg når jeg ser at jenter skifter navn til mannens familienavn straks de gifter seg. Det bør ikke være nødvendig i 2011, slår hun fast.

Unnskyld? Så jenter skulle strengt tatt ikke hatt lov til å velge mannens etternavn engang? For mannen i akkurat dette ekteskapet var det viktigst at familien hadde samme etternavn. Så da hadde egentlig ikke han heller noe valg, annet enn å ta konas navn. Artikkelen avsluttes med følgende sitat:

– Jeg blir nesten sint når jeg ser at det
fortsatt er jenter som dropper pikenavnet sitt.

Så hvor er da valgfriheten?

For min del var det faktisk en godt gjennomtenkt beslutning å bytte etternavn da jeg giftet meg. Det var ingen automatikk i dette. Beslutningen hadde kanskje vært en annen om jeg hadde hatt et spesielt eller sjeldent etternavn, men «Mortensen» kan knapt sies å være særlig spesielt. Og på grunn av lengden på både mitt gamle og mitt nye etternavn, var det heller ikke noe alternativ å beholde det som mellomnavn.

En del kvinner gir inntrykk av at denne valgfriheten vi har fått, betyr at vi ikke har lov til å velge det ene alternativet, kun det andre. At de som da velger å ta mannens navn, opptrer respektløst overfor sine medsøstre og mer eller mindre ødelegger alt sammen. Jeg får inntrykk av at alle kvinner, i fravær av en norsk lov som bestemmer over oss, nå skal gjøre slik som noen enkeltkvinner mener, og fortsatt ikke skal få tenke og bestemme selv.

Jardar opplevde dette på nært hold da han var på en tilstelning noen måneder etter at vi hadde giftet oss. Han fortalte selvfølgelig om det flotte bryllupet vårt til noen damer, og fikk spørsmålet:

– Hun beholdt vel pikenavnet sitt, ja?
– Nei, hun hadde lyst til å ta mitt navn.
– NEEEI!!!

Jeg husker jeg ble sint da jeg hørte dette i etterkant. Hva mente de? Skulle jeg ikke få velge dette selv? Hva med min valgfrihet?

Jeg ønsker at alle kvinner og menn som velger å leve sammen, selv skal få finne ut hva som passer for dem. Noen synes ikke det er så viktig å ha samme etternavn. For andre er det en viktig ting.

Jeg ser fram til den dagen at det ikke er noe diskusjonstema for andre enn dem det gjelder, om de velger det ene eller det andre, eller noe midt i mellom. Jeg ser også fram til den dagen at ingen ser rart på en mann som velger å ta konas etternavn.

Haakon VII lange og VII breie

Siden tidlig i fjor (eller var det i forfjor) og fram til i sommer har kommunen jobbet med å forbedre Haakon VIIs gate på Lade i Trondheim. Og pent har det blitt, med fire-felts vei, som før, men med ny asfalt, ny sykkelvei på begge sider, trær og lyskryss. Et riktig pent syn.

Denne opprustingen var det virkelig behov for. Det var håpløst å komme seg inn på veien fra sideveiene, og fotgjengere var fritt vilt. Det var bare to-tre dårlig opplyste forgjengeroverganger på hele den lange strekningen, og svært mange kjørte en del over fartsgrensa, for å si det slik. Så det var bra å få pusset opp.

Men.

Det er et stort men. For makan til ineffektiv trafikkavvikling har jeg aldri sett.

De har altså satt opp seks lyskryss på strekningen, og venste felt i begge retninger er i hovedsak forbeholdt trafikk som skal svinge til venstre. Med det resultat at all trafikk stamper i høyre felt, siden de aller fleste skal rett fram. Det er nesten ikke trafikk i det hele tatt i venstre felt. Unntatt noen få som faktisk skal til venstre, samt de som holder til venstre og kjører rett fram enten på trass, eller fordi de gir blaffen i veimerkingen. Ja, til og med Poitiet finner på å kjøre feil her, observerte jeg en dag:

Selv #Politiet kjører ulovlig i Haakon VII gate. Kjørte rett frem i et «kun til venstre»-felt. Observert med egne øyne i dag.—
jpa (@abjupa) September 29, 2011

Lyskryss…

…er ingen dum idé i utgangspunktet, men her i denne gata er det særlig fire ting som er på ville veier:

Det er alt for mange av dem, og de kommer for tett. Seks lyskryss på den strekningen er minst ett for mye.

Det tar aaaaalt for laaaaang tid. Er du så uheldig å få rødt lys, må du virkelig smøre deg med tålmodighet. Når kryssende trafikk endelig har fått rødt lys, så skal venstretrafikken få grønt lys. Den grønne venstrepila varer ikke så lenge. Men når den pilen endelig har blitt rød, går det 1… 2… 3… 4… 5… 6… sekunder før det endelig begynner å gå din vei. Ja, jeg har tatt tiden.

Å tvinge all trafikk inn i én fil er lite effektivt. En god del, jeg ser dem hver dag, legger seg i venstre fil uansett. De som er ansvarlig for veien har kommentert i avisa at de som ligger i venstre fil for å kjøre rett fram, ødelegger for alle fordi de trigger følerne i bakken slik at det bli grønt lys til venstre, og dermed blir det lenger tid å vente for alle. La meg få opplyse øvrigheta om at det blir grønn pil uansett! Samme hvor tomt det venstre feltet er, blir det grønn pil til venstre. Alltid. Og vi som skal rett fram må vente unødig lenge hver eneste gang.

Ja, hver eneste gang. For hver eneste morgen, eller ettermiddag, eller kveld, som jeg kommer østfra mot Haakon VIIs gate, så må jeg stoppe på rødt lys ved Lade Arena. Og nesten like ofte også i det neste krysset, og i kryss nr. 3, berger stort sett i kryss nummer 4, men så er det stopp igjen i kryss nummer fem. Og sannelig er det ikke rødt lys også i det siste krysset ved City Lade. Og samme regla gjentar seg når jeg kommer andre veien.

Kun én gang – én gang – i løpet av 3–4 måneder (eller noe sånt) med daglig kjøring, har jeg kjørt gjennom hele Haakon VIIs gate på gjennomgående grønt lys. Da måtte det tvitres:

Kjørte utrolig nok gjennom hele HaakonVII i dag på grønt lys. Levere #lotto mens jeg er i flytsonen? #trondheim—
jpa (@abjupa) August 15, 2011

Forbedringspotensiale

Noen må justere intervallene på de lyskryssene, slik at de er mer synkronisert med tanke på gjennomgangstrafikken. Slik at det kan være mulig å kjøre gjennom hele gata uten å måtte stoppe på rødt hele veien.

Noen må også justere ventetiden det tar mellom det ene lyset blir rødt og det andre begynner å skifte.

Noen må gjøre følerne i bakken i venstrefeltene mindre følsomme sånn at de ikke trigger grønt lys til venstre bare på grunn av asfalten som ligger oppå dem. Eventuelt må noen rette opp en feilprogrammering i lysene.

Ut fra et rent miljøperspektiv er dagens løsning helt krise. Bilene står i stampe i ett felt og oser eksos mens de venter på grønt lys. Igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen…

Jeg forstår idiotene som velger å drite i oss andre, og trafikkreglene, og kjører venstrefeltet fra ende til annen. Men de letter ikke akkurat på humøret der jeg sitter og fruster i rød tåke.

Kan denne «Noen» vennligst gjøre noe med dette? Fort?

På forhånd takk.

«Tar ikke lengre tid enn frossenpizza»-argumentet

I en hektisk hverdag ønsker mange å bruke så kort tid som mulig på middagen. Dette har resultert i at kjappmat som f.eks. frossenpizza, har blitt en svært vanlig middagsrett i de norske hjem. Hvis man i tillegg er som meg, og ikke er spesielt glad i å lage mat (eller å vaske opp), så er det kjappeste alternativet enda mer fristende.

For frossenpizza er veldig kjapt og lettvint.

Så forsøker man å finne sunnere alternativer, men uten å risikere å måtte stå på kjøkkenet i timevis. Mange der ute vil gjerne ha oss til å spise sunnere, og forsøker å gi gode råd. De forsøker blant annet å komme opp med alternativer som er like kjapt og enkelt som frossenpizza. Og det mangler absolutt ikke på sunne middager som kan lages på 20–30 minutter.

Det er bare det at de glemmer en svært viktig detalj.

(foto: ARBAY/wikimedia.org)

Frossenpizzaen hiver man i ovnen, og så gjør man noe annet i de 15-20 minuttene pizzaen steker. Man henger ikke over grytene, eller står ikke og hakker grønnsaker eller gjør andre kokke-greier.

Nei, man kan gjøre noe helt annet enn å lage mat!

Derfor blir argumentet litt dumt, og når ikke helt hjem hos meg. Jeg vil helst gjøre noe annet enn å lage mat. Og så skal det være minst mulig oppvask etterpå.

En av de første gangene jeg virkelig reagerte på dette argumentet, var da vi så et Puls-program tidligere i år. NRKs treningsguru Yngvar skulle vise hvor mye godt han kunne lage på den tiden det tok å steke en Grandiosa. (Innslaget starter ca. 25:30 ut i dette klippet.) Etter en kontrollsteking av en grandis med litt ekstra ost fra start til mål (ca. 32 minutter), setter han i gang å styre og hakke og vispe og steke og koke i et durabelig tempo. Hjelp!

Han rekker det innenfor Grandis-tida, såvidt. Og han har briljert med å lage hele tre retter. En fiskeform, noe kokosreke-greier og paprikasuppe.

Men herlighet da! Hvis problemet bare var selve tida på 30 minutter, greit nok. Men siden det for meg også handler om at frossenpizza er enkelt, så var dette totalt skivebom. Hvis innslaget også hadde sammenlignet tida det tok å rydde og vaske etter en grandis sammenlignet med den sunnere vairanten, så er det vel ingen tvil om hva som hadde tatt kortest tid. Hele innslaget blir derfor veldig lite realistisk, lite pedagogisk, og bare stressende. Puls-programlederen oppsummerer det vel greit nok når hun etterpå kommenterer at «du så sliten ut». Puh… ja. Jeg ble sliten av å se på!

En innbitt, småstresset Yngvar pisker paprikasuppe (stillbilde fra innslaget)

Hvis Yngvar hadde holdt seg til én rett – fiskeformen, så kunne argumentet vært mer gyldig. For en fiskeform er faktisk ganske enkelt å lage. Du kan hive stort sett ferdigkjøpte ingredienser i en form, putte forma i ovnen og «glemme» den til den er ferdig. Ganske enkelt. Du må kanskje koke poteter i tillegg, og eventuelt annet tilbehør. Ja, og så er det mer oppvask. Men slett ingen komplisert rett, og du kan få gjort mye annet innimellom, eller ta mange pauser. Alt etter som.

Så hvordan får man sånne som meg til å lage sunnere middager? (Nå spises det ikke så mye frossenpizza her i huset, da, for å ha sagt det, og i alle fall ikke grandis, men det finnes jo nok av kjappe, enkle, usunne alternativer der ute…)

Det aller beste hadde selvfølgelig vært om matprodusentene kunne kommet opp med en supersunn kjappmiddag, altså sunn (og billig og god!) på alle måter. Men vi må nok basere oss på at de sunneste middagene må lages fra grunnen av en god stund framover.

For mange handler det også om pris. Selv om noen politikere snakker om det, og enkelte butikkjeder sier at de gjør noe med det, nemlig at sunn mat må bli billigere, så opplever mange at pengene ikke strekker til. Da blir de usunne og kjappe og rimeligere alternativene redningen. Ja, nå får du jo til og med nøkkelhullsmerket Grandiosa…

For min del har det vært viktig å finne en håndfull middagsretter som er enkle å lage og som ikke genererer et tonn med oppvask. For jeg tror jeg har funnet ut at det er oppvasken som er min akilleshæl. Jeg må også bare glemme den herlige tanken på at jeg helst ikke vil stå ved komfyren, så da gjør det egentlig ikke noe om det tar litt mer enn en halvtime å lage maten. Etterhvert som jeg har laget den samme retten noen ganger, tar det også kortere tid å lage den.

Så neste gang du vil bruke argumentet «like kjapt å lage som Grandiosa». Vær så snill…

Slektsforskerens ressurser: Kirkebøker

Takket være Internett er det for tiden er drøm å være slektsforsker. Du har nå enkel tilgang på kilder som du for bare få år siden måtte tilbringe lange dager på et statsarkiv i en av de store byene for å finne. Jeg har tidligere skrevet om «Slektsforskerens 10 bud», og følger omsider opp med en post om kirkebøker.

Men hva er egentlig tilgjengelig hvor?

Digitalarkivet er Arkivverkets kanal for å publisere digitalt arkivmateriale i bilde-, tekst- og databaseformat. På nettsidene www.digitalarkivet.no finnes masse innskannet og indeksert materiale fra både kirkebøker, folketellinger, skifteprotokoller, emigrantprotokoller, militærregistre og annet. Og best av alt: det er gratis!

En av de viktigste kildene til grunnleggende informasjon om forfedrene, er kirkebøkene.

Kirkebøker

Utsnitt fra den første siden av Norges eldste kirkebok (Arkivverket/Lokalhistoriewiki)

Både Wikipedia og Arkivverket selv skriver en del om kirkebokens historie, noe som også er interessant lesning, og viktig for å forstå grunnlaget for det du leter i. I hovedsak er kirkebøkene delt inn i ministerialbøker og klokkerbøker. Ministerialboken ble ført av sognepresten. Klokkerboken ble ført av klokkeren, og er en kopi av ministerialboken.

Det vil si at hvis man innenfor et gitt tidsrom har valget mellom å lete i en ministerialbok og en klokkerbok, så leter man i ministerialboken først, da den bør inneholde minst feil. (Selv om kirkeboken er en viktig kilde, og så nær en primærkilde man kan komme fra denne tiden, kan det selvfølgelig her også dukke opp feil og mangler.)

En kirkebok kan inneholde følgende informasjon:
– døpte
– konfirmerte
– ekteviede
– gravlagde
– innflyttede og utflyttede
– inn- og utmeldte fra statskirken
– vaksinerte
– forlovelser
– lysningsprotokoller
– døpte, vigde, døde dissentere
– dagregistre

Alle kirkebøker inneholder ikke all denne informasjonen. Det varierer veldig både i de forskjellige tidsrommene som kirkebøkene ble ført, hvilke lover som gjaldt på den tiden, og hvor grundig sognepresten førte boka.

Noen kirkebøker ble ført kronologisk, det vil si at hendelsene, uansett art, kommer etter hverandre. Dette gjelder særlig de eldste kirkebøkene. De nyere kirkebøkene er delt opp på type handling, og er dermed litt lettere å lete i.

Mange kirkebøker har blitt indeksert, dvs. avskrevet og lagt inn i søkbare databaser, og gjort tilgjengelig på digitalarkivet.no. Dette kan vi takke svært mange frivillige hoder for.

Indekserte og søkbare

Eksempel på søk i en indeksert kirkebok fra Trondheim.

Siden det er lettere å søke for å finne enn å lese igjennom alt, kan det være lurt å starte på digitalarkivet.no og se om den aktuelle kirkeboken du trenger finnes i søkbart format. Øverst til venstre på digitalarkivet.no finner du lenken «Databaseveljar». Her velger du fylke og kommune (etter dagens inndeling), og kjeldekategori «Kyrkjebøker». Dersom det finnes indekserte kirkebøker for det området du søker, vil det nå komme opp en liste over disse i kolonnen i midten.

Klikk på en bok i listen for å søke i denne. Bruk søkefeltene for å finne den du leter etter. Siden navnene ikke alltid ble skrevet på samme måte for samme person før i tiden (John, Jon, Joen, Johan kunne være fire navn for samme person), kan det være lurt å bruke valgene for å søke på «inneholder» (f.eks. «ristia» for å finne både «Kristian» og «Christian») eller «begynner med» («Ol» for å finne både «Ole» og «Ola»). Du kan også rafinere søkene etter hvert søk, som på eksemplet til høyre.

Når du har funnet den/de du leter etter, kan du kopiere URL-en og lime den inn som kildeanvisning for det du registrerer. Da finner du enkelt tilbake hit når du trenger det. Du vil ofte også finne en lenke direkte til den aktuelle siden i den innskannede kirkeboka som ligger til grunn for den søkbare databasen. I eksemplet over klikker du på tallet i kolonnen «side».

Innskannede

Selv om mange kirkebøker er blitt indeksert, er det fortsatt langt igjen til du kan søke i alt. Når den kirkeboken du trenger ikke er indeksert, må du lete blant de innskannede kirkebøkene, og bla på den «gode gamle» måten, bare digitalt i stedet for papir.

Oversiktside for innskannet kirkebok.

Direktelenke til de innskannede kirkebøkene er http://www.arkivverket.no/URN:kb_read. Du kan også klikke «-Skanna kyrkjebøker» i menyen på digitalarkivet.no for å komme hit.

Her er kirkebøkene organisert litt annerledes. Du velger først fylke etter dagens innleding. Da blir alle kirkebøkene for dette fylket listet opp til høyre. Deretter må du finne riktig prestegjeld/sogn, og tidsperiode. Hvis du skal ha tak i en kirkebok for en begrenset tidperiode, kan du skrive f.eks. «1816-1819» i feltet for «Angi periode», for å begrense omganget på listen.

Klikk så på en bok i listen for å lete i denne boka. På siden som nå kommer opp velger du ønsket handling og hvilket år du vil begynne å lete i. Parentesen bak årstallet angir hvilke(t) sidetall i kirkeboken dette årstallet spenner over.

Klikk på et årstall, og den innskannede kirkeboken blir lastet inn. Så er det bare å lese og lete. Øverst finner du noen brukervalg. Jeg bruker å velge forstørret visning (enklere å lese), samt visning av bildeinformasjon øverst. Det siste er veldig viktig.

Over ser du et eksempel på en kirkebokside. Denne viser en side fra dåpsregisteret i Vik sogn i Fosnes, Nord-Trøndelag. Året er 1820. Klikk på bildet for å se større versjon.

Permanent side-/bildelenke: Viktig!

Når du har funnet en side i en kirkebok og ønsker å ta vare på URL-en til senere, kan du ikke bare kopiere adressen fra adresefeltet i nettleseren. Du må bruke bildeinformasjonen. Velg visning av bildeinformasjon i brukervalget øverst på siden. Her vil du finne f.eks. følgende:

Kildeinformasjon: Nord-Trøndelag fylke, Vik i Fosnes, Ministerialbok nr. 773A03 /2 (1815-1830), Fødte og døpte 1820, side 29.
Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16854&idx_id=16854&uid=ny&idx_side=-13
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20050503031048.jpg

De to siste lenkene er permanente lenker til den siden og bildefilen som du står på nå. Det er veldig viktig at det er denne informasjonen du tar vare på, ikke URL-en fra adressefeltet.

Tips: Hvis du (eller noen du har fått lenken fra) bare har tatt vare på lenken til selve bildet og ikke til  boksiden, kan du gå til bok-visning med mulighet til å bla fram og tilbake ved å legge til «?visbok=ja» til slutt i URL-en.
F.eks.: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20050503031048.jpg?visbok=ja

Finne riktig sogn

Både fylkesgrenser, kommunegrenser og sognegrenser har endret seg mye i løpet av de siste 4–5oo årene. Derfor kan det noen ganger være en utfordring å finne fram til riktig sogn, særlig i de store byene. Her er noen nettsider som kan være nyttige i den forbindelse:

Arkivverkets prestegjelds- og sognehistorikk
Kirkesogn i Trondheim
Menighetsinndelingen i Oslo, 1911

Tyde teksten

Et stykke utpå 1800-tallet har de fleste prestene begynt å skrive med latinske bokstaver. Selv om ikke alle har like leselig håndskrift, er i alle fall snirklene noenlunde gjenkjennbare for oss. Eldre kirkebøker ble ført i pennen med gotisk håndskrift. Og for et utrent øye betyr det at de like gjerne kunne skrevet gresk.

Eksempel på ulike utgaver av gotisk «s».

Men med litt trening, og ved å ta sammenhengen i betraktning, går det ganske greit å lese det meste, eller i alle fall kunne luke ut den informasjonen du leter etter. De aller eldste kirkebøkene kan dog fortsatt være en utfordring. Men det finnes hjelp å få:

1. Du kan ta digitalarkivets online-kurs i gotisk håndskrift. Her finner du også gode eksempler på ulike variasjoner i måten å skrive bokstavene på, slik at du også kan gå til alfabetoversikten og titte hvis du står fast på ett tegn.
2. Står du bom fast kan du også spørre på Arkivverkets brukerforum. Opprett et nytt tema under «Tyding av skannede kilder», og en vennlig sjel svarer deg fortere enn du aner.

Taushetsbelagte opplysninger og sperrefrister

En del opplysninger som finnes i kirkebøkene inneholder sensitive personopplysninger, og er derfor underlagt taushetsplikt med sperrefrist. Arkivverket skriver:

Av personvernhensyn kan ikke alle kirkebokslistene legges ut på nettet helt frem til vår tid. Med utgangspunkt i lovverket er det fastsatt grenser for de “nyere” listetypene. Den generelle klausulen er 60 år, men for listetyper som kan vise dødsårsak, er klausulen utvidet til 80 år. Døpte og konfirmerte kommer i en særstilling, da listetypene rammes av at opplysninger om adopsjoner foretatt etter adopsjonsloven av 1935, krever 100 års klausul. Pr. 1. januar 2010 er følgende tilgjengelig:

– Fødte og døpte 1930
– Konfirmerte t.o.m. 1934
– Viede, trolovede og lysninger – ingen begrensning
– Døde, begravede og dødfødte 1929
– Inn- og utflyttede – ingen begrensning 2005
– Inn- og utmeldte av statskirken 1949
– Lister angående dissentere 1949

Innskannede kirkebøker som faller innenfor disse tidsrommene vil, når du navigerer til en side som inneholder opplysninger som fortsatt er sperret, vise deg en melding om at siden ikke kan vises. Det finnes likevel et par unntak hvor innsyn kan gis på tross av sperrefristen. Det gjelder i hovedsak partsinnsyn og forskningsformål.

Letetips

Bare ut fra ett navn og ca. fødselsår og -sted, er det ganske mange flere personer det går an å finne bare ved hjelp av kirkebøkene.

Du vil høyst sannsynlig finne personen i dåpsregisteret i aktuell kirkebok. Ved dåp ble ofte også følgende informasjon registrert (med en del variasjoner, som nevnt tidligere): barnets navn, fødselsdato og dåpsdato, foreldrenes navn (i tidlige kirkebøker kun farens navn), bosted og fødselsår, navn på faddere, om barnet er født i eller uten for ekteskap, samt eventuelle andre opplysninger.

Ut fra disse opplysningene kan du også finne barnets konfirmasjon (15-16 år etter). Hvis foreldrene var gifte, kan du ved å lete litt videre i perioden før barnets dåp, også finne foreldrenes vielse. Har du foreldrenes vielse, har du ca. alder, samt fødested på disse, i tillegg til navnene på bestefedrene. Derfra er ikke veien så lang til foreldrenes dåp/konfirmasjon, hvor du også kan finne bestemødrene.

Så ved hjelp av disse opplysningene, gjerne sammen med sammenfallende folketellinger, kan du finne data for 3–4 generasjoner på forholdsvis kort tid.

Sunnmørsk sau

Vi var en tur til Sunnmøre i helga. På vei tilbake fra en liten tur ut på Runde nå på lørdag, stoppet vi på Remøya for å ta et bilde mot Voldsund, heimtraktene til Jardars slekt.

På jordet like ved, var det noen sauer som ikke var like fornøyd med det. Eller de var kanskje veldig fornøyd (jeg kan dessverre ikke sausk), for like etter at vi hadde stoppet snudde alle sauene seg rundt, kom mot bilen i flokk, og brekte noe veldig. Videoen bærer noe preg av å være filmet med mobilen på strak arm ut et bilvindu. (Lisens: CC BY-NC-SA, lastet opp via Jardars VideoPress):

Sunnmørsk sau (© 2011 JPA)

►

Det er vel bare turister som pleier å stoppe på denne måten. Vi fant ut at det var tryggest å kjøre videre før vi ble overfalt…

Flyplasskontroll til besvær

Jardar skrev for et par uker siden om sikkerhetskontrollen på Kastrup hvor han pent måtte legge lommetørkleet på båndet. Jeg kan nevne i den sammenhengen at jeg noen sekunder tidligere hadde blitt stanset av den samme mannen idet jeg skulle til å ta av meg skoene, for jeg har erfart at de piper noen ganger. – Nei, det behøver du ikke, sa mannen, og smilte. Forstå det den som kan…

Foto: Jarle Nyttingnes / osl.no

For en ukes tid siden var vi ute og fløy igjen. Denne gangen var vi innom Gardermoen. Det gikk greit på Værnes. Grytidlig på morgenen. Lite kø. Null stress. Men på Gardermoen måtte de plutselig sende igjennom sekken til hun foran meg både to og tre ganger. Sånt kan selvfølgelig skje den beste, men resultatet var at jeg ble skysset igjennom piperen før tingene mine kom seg gjennom lyseren.

Det er en situasjon jeg ikke liker.

I alle fall ikke når det der ligger en iPad lett synlig for seg selv (for den skal jo tas ut av vesken, selvfølgelig), og en del andre verdisaker. Jeg gikk dermed ikke helt til enden med det samme, men ble stående rett innenfor for å kunne følge med litt. Så gikk veska og jakken min gjennom, men før de sendte gjennom boksen med iPad-en måtte den nevnte sekken til dama foran meg sendes igjennom enda en gang! Dilemma! Passe på veska eller iPad-en?!?

Jeg kunne ikke se at jeg stod i veien for noen der jeg stod, men likevel ble jeg bryskt tilsnakket av en vakt, og bedt om å gå videre. Jeg svarte, med litt bekymret, og muligens litt frustrert, stemme: – Men jeg følger med tingene mine.

Men dette er ikke stedet for empati og forståelse. – Ja, da får du gå ut igjen!

Da ble jeg litt hissig, må jeg innrømme. Heldigvis ble de siste tingene mine sluppet igjennom akkurat da, ellers vet jeg ikke hva jeg kunne funnet på å lire ut av meg.

Som Jardar skrev:

Tryggingskontrollen på flyplassane er alltid spanande. Til dømes når det står oppslag om at datamaskiner skal pakkast ut og liggje synlege, og i neste augneblink at verdisaker ikkje skal liggje synlege.

Det er så mye som skjer, og det er så fort gjort å miste tingene av syne. For eksempel hvis jeg uheldigvis piper på vei igjennom, og må visiteres manuelt. Da blir tingene mine liggende helt uten oppsyn (for det er selvfølgelig jeg som må snu meg når vakta skal visitere den andre siden, og dermed blir stående med ryggen til). Tingene ligger dermed tilgjengelig for hvem som helst, og jeg opplever at vaktene jevnt over ikke har forståelse for denne bekymringen. De bare lemper uavhentede bokser til enden av båndet, og følger ikke med i det hele tatt.

Dette skjedde med Jardar sin boks denne gangen (noe han skriver mer om her). Han pep på vei igjennom, og måtte stoppe. Tingene hans havnet helt i enden uten at noen fulgte med. Heldigvis var jeg der og kunne ta vare på dem til han kom, men det var ingen som reagerte på at jeg tok boksen med tingene som ikke tilhørte meg.

I lufta kan man slappe av. Det er noe annet med alt strevet i forkant.

Jeg føler stort sett at sikkerhetskontrollen fungerer greit på Værnes, der jeg passerer oftest. Meg jeg gruer meg alltid til Gardermoen. De er alltid så alvorlige der. Ikke en smilerynke å se. Ikke et «hei» eller «god dag» eller noe. Jeg merker at jeg rett som det er er potte sur etter at jeg har kommet igjennom kontrollen på Gardermoen. Det er jeg svært sjelden etter kontrollen på Værnes.

Litt på spissen: På Værnes føler jeg meg behandlet som et menneske. På Gardermoen er jeg en pest og en plage. Selv hun som sjekket billetten før kontrollen på Værnes smilte og sa god morgen selv om klokka var 6 på morgenen. Han på Gardermoen, et par timer senere, så ut som han kjedet vettet av seg og heller ville vært et helt annet sted enn på jobb. Jeg skjønner at den jobben kan være kjedelig, men når man først har den jobben kunne man kanskje kostet på seg et lite smil.

(En liten modifisering i etterkant: «Alltid» er selvfølgelig er drastisk begrep. På vei hjem igjen var det faktisk en svært så smilende og hyggelig vakt som stod på Gardermoen, og veien igjennom kontrollen ble en frisk bris. Så de finnes, og det er mulig å være blid til sinns også etter at man har gått igjennom sikkerhetskontrollen. Enten er jeg veldig uheldig, ellers så er de blide i mindretall. Jeg vet ikke.  Og det kan jo hende at vaktene har mer kontroll på hvem som eier hva, og hvem som reiser sammen med hvem, enn det jeg får inntrykk av. Men man blir jo også oppfordret til å holde et øye med verdisakene sine… Så hva skal man gjøre da?)

Send i alle fall hele gjengen på smilekurs! Så får dere ihvertfall litt blidere kunder i retur

Jardar har skrevet om den samme opplevelsen her.

«Smakte det?» – Det å spise på restaurant

Jeg lurer på noe: Hvorfor skal kelnere forstyrre midt under måltidet med et «smakte det?» eller tilsvarende? Noen som vet hvorfor? Er det noe man lærer spesielt i servitørutdanningen i Norge? Og hva er den faglige begrunnelsen for dette? Er det for eksempel dokumentert at terskelen for å klage på maten senkes på denne måten?

Jeg kan ikke huske å ha opplevd dette i utlandet, nemlig. I alle fall ikke nå i sommer (Danmark og Tyskland). Og det har faktisk vært veldig deilig å slippe. For meg holder det lenge om servitøren innimellom kommer på øyekontakt-avstand. Så får jeg nyte maten og samtalepartneren uten unødvendige avbrytelser. Og hvis de ønsker å spørre hvordan det smakte, kan de vel gjøre det når de rydder bordet?

Tenker med gru tilbake på den gangen vi som romantiske nykjærester slo til med en seksretters middag på en restaurant i Trondheim. Ikke fred å få…

Kopenhago mallonge

Salono Zamenhof, kun digitala flago ĉi-jare.

Antaŭ du semajnoj okazis la 96a Universala Kongreso de Esperanto en Kopenhago. Ni decidis pri nia ĉeesto lastminute, sed kaptis la ŝancon aĉeti biletojn por la lasta ordinara tago.

La unutaga karto vere kostis terure maldecan sumon da mono, sed… do…

Nia celo: renkonti novajn kaj malnovajn amikojn. Kaj kompreneble ĉeesti la Internacian artan vesperon.

Mi unue volas gratuli Kopenhagon pro la plej bona kaj altkvalita IAV kiun mi iam ajn ĉeestis. Do, mi nur ĉeestis tri antaŭajn, sed tamen, ege bona!

La variado (mallongaj programeroj kun tutmonda dancado kaj diversstila muziko), la kvalito (mi ne eĉ ajne embarasiĝis), la finalo (ĉiuj artistoj kantis Sola sub gvidado de Kim Henriksen).

Ĉiuj artistoj recenejeniris por la finala numero

Granda sukceso. Aplaŭdo!

DVD-kovrilo (samgreen.to)

Ni ankaŭ spektis filmon. Ĝi nomiĝis «La universala lingvo» (The universal language). Ni anticipe estis skeptikaj. La titolo pensigis nin pri tiaj propagandaj malbonkvalitaj filmoj pri la supervaloro de la lingvo Esperanto. Sed ni ĝoje surpriziĝis. La filmo fakte estis tre bona. La konata usona reĝisoro, Sam Green, ne mem parolas la lingvon, sed li bele montris la movadon kaj la lingvon tra la okulvitroj de scivolema ne-esperantisto. Jes, Esperanto estis menciita kiel «utopio», sed unu el la intervuitoj brilege argumentis pri kial Esperanto estas sukceso malgraŭ tio ke ĝi ankoraŭ ne estas la dua lingvo de ĉiuj.

Laŭ la onidiro, Kopenhago estis tre bona kongreso. La prezidantino de LKK, Ileana Schrøder, tenis sian manon super la tuton, tiel ke ĝi sukcesu. Ŝajnas ke esperantujo kaj kongresoj bezonas tiujn maljunetajn, fortajn virinojn. Mi tiusence ankaŭ pensas pri Elna Matland de Norvegio kiu firme organizis la kongreson en Bergen en 1991. Mi ne ĉeestis, sed mi ofte aŭdas laŭdojn pri ĝi, dudek jarojn poste.

Sed kiel antaŭe, mankas al mi precipe du aferoj: 1) varia kaj ne tro multekosta manĝaĵo, kaj 2) sidlokoj kiuj ne situas en uzata salono aŭ homplena manĝejo.

En Kopenhago ni povis piediri al vendejaro kun pluraj manĝejoj konvenaj por diversaj palatoj, proksimume 1,5 kilometrojn for de la kongresejo. Sed 3 kilometroj estas iom tro por kapti inter du programeroj.

Sed ni ĝojiĝis kaj estis tre kontentaj pri nia vizito al Kopenhago. Ĉi-jare unu tago sufiĉis por ni.

Sabate ni interalie vizitis la Norvegan ambasadon por vidi la amasojn da floroj tie pro la teroratako en Oslo/Utøya kiu okazis la 22an de julio. La plej multaj floroj kaj salutoj estis forprenitaj ĉar ili kovris areon ĝis la mezo de la strato. Sed eĉ unu semajnon post la atako homoj metis florojn antaŭ la pordo de la ambasado.

Tåfis. Æsj!

Jardar stakk tåa borti nesa til Nera. Jeg var litt for sent ute med kameraet for å få med den første reaksjonen: blokkere nesen og puste med åpen munn. Men resten var jo også minneverdig (sampostet med Jardar):