h1

Slektsforskerens 10 bud

lørdag 5. september 2009

Når man begynner med slektsforskning, kan det hele virke en smule overveldende, for å si det forsiktig. Hvor skal man begynne, og hvordan skal man gå fram? Kanskje har man i mange år gått rundt og tenkt på (tipp-)olderforeldre man bare har hørt om eller sett bilde av, og lurt på hva som kunne være mulig å finne ut om dem og deres slekt. Kanskje har man en historie som har gått i familien i flere generasjoner, og lurer på om det stemmer alt sammen.

slektstreJeg husker ikke nøyaktig hva det var som fikk meg inn i dette. Men det var nok en kombinasjon av å ha en mor som er glødende opptatt av familien og hvem som er/var hvem, samt at jeg helt tilfeldig kom over et slektsprogram på en PC en gang da jeg var i slutten av tenårene.

Det har gått noen år siden den gang, og jeg har i løpet av denne tiden samlet en mengde slektsdata og en god del erfaringer. Jeg tenkte å dele noen av disse erfaringene på bloggen. Først en oppsummering av de viktigste punktene: jeg har kalt dem for «slektsforskerens 10 bud».

1. bud: Noter alt! Alltid!

Noter alle opplysninger og alle kilder. Hvis du tenker at det viktigste er å få spora slekta tilbake til Harald Hårfagre fortest mulig, så har du misforstått litt, og vil garantert snuble på veien. Det aller, aller viktigste er å notere kildene til de opplysningene du samler. Gjerne så nøyaktig som mulig. Selv om du har god oversikt over det meste i starten, kan jeg garantere at det ikke tar så lang tid før du sitter og ikke kan fatte hvor du har konfirmasjonsdatoen til grandtante Agathe fra. Og jo flere kilder, dess bedre. Alle kilder kan inneholder feil, så jo flere kilder som bekrefter en hendelse, jo sikrere kan du være på at du har korrekte data.

Noter alt du finner. Ikke tenk at en opplysning ikke er viktig. Det kan du angre på senere når du forsøker å lete det opp igjen. Jo mer du vet om en person, jo bedre. Og jo flere opplysninger du har, jo enklere er det å sile ut dem som er riktig og dem som viser seg å ikke angå den personen du arbeider med likevel.

Noter alt! Alltid!

2. bud: Utlign generasjonskløften

Snakk med de i familien din som er eldre enn deg. Her kan man ikke starte for tidlig! Før du vet ordet av det er det for sent. Her er det selvfølgelig viktig å ikke kaste seg over bestemor med full tyngde og kreve svar på alle spørmålene med én gang. Litt folkeskikk er det bruk for også her. Noen liker å snakke om slekta og alle de mer eller mindre rare familiehistoriene, andre gjør det ikke. Men du trenger ikke nødvendigvis ta et nei for et nei. Da trenger ting bare litt lenger tid. Det kan jo være traumatiske ting som ikke er så morsomme å grave i for den gamle også. Men selv traumatiske og pinlige historier kan være viktige for slektshistorien.

Og husk: Få alt sammen skrevet ned med det samme!

Dersom du hører til en litt eldre generasjon, svar villig vekk på alle spørsmål fra de yngre, og fortell også uoppfordret om ting fra din barndom. De vil takke deg for det senere :)

3. bud: Skaff deg et slektsprogram

Selv om du i starten holder fin oversikt over papirene og Word-dokumentene med informasjon, så er det aldri for tidlig å begynne å samle opplysningene i et slektsprogram. Her finnes det mange å velge mellom. Mange er gratis, noen koster penger. Det er veldig mange dårlige løsninger ute og går. DISnorge har en liste med noen anbefalte programmer. Et greit krav bør være at programmet takler å lese og eksportere til GEDCOM, som er et standardformat, og som kan gjøre det enklere å dele filer med andre og skifte slektsprogram i fremtiden.

Selv bruker jeg et program (for Mac OS X) som ikke står på DISnorge sin liste: MacfamilyTree. Men her må man egentlig bare prøve seg frem til man finner noe man liker.

4. bud: Ikke tro alt du leser

Internett tyter over med informasjon. Noe av det er helt uvurderlig for en slektsforsker, f.eks. nettsidene til Digitalarkivet. Men slett ikke alt kan slukes rått. Kanskje finner du en hjemmeside hvor noen har felles aner med deg. Med masse informasjon og navn og detaljer mange generasjoner tilbake. Skriver du da av dette, putter det inn i slektsprogrammet som du nettopp har skaffet deg, og er kjempefornøyd fordi du har spart deg masse arbeid? Nei!

For det første er det veldig få av disse hjemmesidene som har oppgitt hvilke kilder de har. Og om de har kilder, så kan de likevel ha misforstått, lest feil, el.l. Derfor må du alltid sjekke alle data opp mot kjente kilder, eventuelt forsøke på andre måter å få bekreftet opplysningene. Det er ikke alltid like lett, men hvis du begynte å forske på slekta med den tanken at det skulle være lett, så må du heller begynne å samle frimerker. ;)

Eksempel på en kirkebokside

Eksempel på en kirkebokside

Mange bygder her i landet har bygdebøker med gårds- og slektshistorie. Her er det mye bra, men dessverre også mye dårlig. Så selv om en bygdebok kan være en god hjelp til å komme i gang, bør du også forsøke å få bekreftet disse opplysningene ved hjelp av andre kilder.

Selv troverdige førstehåndskilder, som f.eks. kirkebøker, kan inneholde feiloppføringer. Hva da med andrehånds- og tredjehånds-opplysninger? Her kan mye forsvinne og bli lagt til på veien. Det betyr jo ikke nødvendigvis at alt som du finner på nett og i andres bøker, må forkastes. Nei, man må bare bruke sin kritiske sans og få ting bekreftet ved å gå til kildene.

5. bud: Finn et system og hold deg til det

Helt fra begynnelsen er det viktig å lage seg noen regler og systemer for hvordan ting skal registreres og arkiveres. Du kan naturligvis endre ting underveis, og det vil du nok komme til å gjøre også i starten helt til du er fornøyd. Men når antall personer i databasen overstiger noen hundre, vil det bli veldig mye å rette opp hvis du oppdager at du har brukt et ukurant system.

Ofte vil man arkivere bilder fra kirkebøker eller andre ressurser knyttet til en person. Hvordan arkivere det så det er lett å finne tilbake til? Jeg lagrer f.eks. alle filer som er knyttet til en person, med denne personens kekulé-nummer.

Navneskikker har vært svært skiftende både gjennom århundrene og fra sted til sted. Din database bør være så gjennomført som mulig. Det kan være nyttig å bestemme seg på forhånd for hvordan navnene skal registreres.

6. bud: Vær tålmodig

Ordet «forskning» burde i seg selv gi en liten indikasjon på at dette kan være tidkrevende. Når man begynner, og har kommet litt i gang, så vil man stort sett oppleve å finne ut masse på kort tid. Men etterhvert som den nærmeste slekta er kartlagt, og man begynner på de mer fjerne slektningene, så vil effektiviteten gå ned. Derfor er det viktig å være tålmodig. Og selv om man er i en fase hvor informasjonen er lett tilgjengelig, er det viktig å ikke registrere den første «Ola Olsson» man finner. Mange hadde likelydende navn, så man må være viss på at flere ting enn navnet passer med den man leter etter.

7. bud: Vær etterettelig

Skal du drive forskning, må du være etterrettelig. Det vil si at alt du registrerer, må være dokumenterbart. Her kan man ikke gjette seg tilbake til vikingekonger og apostlene på Jesu tid. Selv om det er stas å finne en adelsmann i slekta, så har det ingen hensikt å dikte opp forbindelser og se bort fra fakta som motbeviser den besnærende koplingen. Det blir bare useriøst, og forskningen din kan ikke brukes til noe.

Du vil garantert oppleve å finne flere forfedre på fattighuset enn du finner grever og monarker. Og du vil ganske sikkert komme over flere «uheldige» historier med «løsaktige kvinner», «uekte» barn osv. Disse skal man da selvfølgelig heller ikke gjemme bort. All historie, god eller vond, er viktig for slektsforskeren.

8. bud: Vis diskresjon

Når det er sagt. En god regel er å ikke offentliggjøre data om nålevende personer. Dersom du vurderer å legge slektstreet ditt på Internett, må du være nøye med at personer som fortsatt er i live, ikke blir ført opp med annet enn navn – maks. Kanskje ikke fullt navn engang. Og historier som omhandler nålevende personer, eller historier som du vet en nålevende person ikke ville like at du offentliggjorde, bør legges i skuffen til det passer å hente dem fram senere en gang.

Det betyr ikke at historiene ikke skal skrives ned og tas vare på. Det betyr bare at man skal behandle slike ting med forsiktighet, og de omtalte menneskene med respekt.

9. bud: Spør om hjelp, og hjelp andre

Før eller siden står man alltid fast et sted. Men siden det er så mange som holder på med det samme som du gjør, så er det en viss mulighet for at andre har gjort jobben før deg, eller har noen ideer om hvor du kan lete videre. Disse menneskene finnes blant annet på diverse internettforum rundt omkring.

Før du begynner å spørre om alt mulig, er det viktig å tenke på noe viktige punkter:

  1. Ikke spør før du har prøvd å finne ut av problemet selv.
  2. Når du oppretter et nytt tema på et forum, angi et tema som gjør at det er lett å skjønne hva du er ute etter. Ikke skriv «Hvor er min tippoldemor?», men heller «Trondheim: Etterlyser Ola Larsen Vikens foreldre, f. før 1870».
  3. Hvis du får hjelp, vær alltid høflig og si tusen takk for hjelpen. Og hvis hjelpen du har fått fører til at du finner flere nye opplysninger, skader det ikke å dele dette på forumet.

Etterhvert som du begynner å få mer data på plass, og kanskje har fått en del hjelp på diverse internettforum, må du også være villig til å hjelpe andre som måtte trenge det. Slektsforskning er ikke noe man graver seg ned med og bare holder for seg selv. I starten har du selvfølgelig ikke så veldig mye å fare med, men selv en nybegynner kan besvare tekniske spørsmål eller hjelpe til med å lete etter bestemte ting i kirkebøker og folketellinger. Det hender ofte at det er noen som ber om oppslag i ei bygdebok. Kanskje du har den i hylla di? Ingen kan ta sikte på å hjelpe alle med alt, men jo flere som hjelper, jo bedre er det for alle.

10. bud: Kos deg!

Noen ganger kan forskningen bli altomslukende, særlig hvis du er på sporet etter din mystiske tipp-tipp-tipp-oldemor som etter sigende skulle ha vært av adelsslekt (ja, det hender!). Ta pauser fra forskningen innimellom. Det er jo også viktig å ikke forsømme den nålevende familien. Noen ganger kan du finne at du er møkk lei hele skiten, og det er nesten like før du sletter hele slektsprogrammet. Ikke gjør det. La det ligge, og gjør noe annet en stund. Så om noen måneder, ja kanskje til og med år, så skal du se at du begynner på igjen med like stor glød som da du begynte første gang. Alle hobbyer har sine opp- og nedturer, også denne.

Det viktigste er å kose seg! :)

About these ads

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 83 andre følgere

%d bloggers like this: