Bil eller buss til jobben – det store spørsmålet

Da vi var på kino i helgen kom vi såpass tidlig at vi fikk med oss en stor dose med reklame før filmen. Blant disse mer eller midre gode reklamefilmene var det to for AtB, bybussen i Trondheim.

Den første filmen kunne fortelle at «18 millioner mennesker reiser med bussen hvert år. Tenk om alle disse hadde kjørt bil!»

Den andre, som kom litt senere, sa noe slik som at «Kjører du bil til jobben? Tar du bussen i stedet kan du spare opptil 10000 kroner!»

Vel, tenkte vi. Jardar dro fram kalkulatoren, og så «drodlet» vi litt.

Busser i Trondheim (foto: cedlind@flickr)

Mengdespørsmålet

18 millioner passasjerer i året. Det er jo et imponerende stort tall. Men hvor stort blir det egentlig i antall biler?

18 millioner er i snitt ca. 49315 passasjerer om dagen, 365 dager i året. Hvis vi så deler på de 18 timene bussen kjører per døgn, tilsvarer det ca. 2740 passasjerer i timen. Antall personer i hver bil er i snitt 1,3 i Trondheim (i alle fall i følge denne rapporten som sier at snittet økte fra 1,3 til 1,4 da vi fikk flerbruksfelt, men siden disse er tatt bort igjen, så er sannsynligvis snittet også tilbake til det normale).

Det vil si at antallet biler ville økt med ca. 2107 i snitt per time dersom de 18 millionene hadde kjørt bil i stedet for buss. Det er jo selvfølgelig ganske mye.

Samtidig ville jo ikke alle disse bilene fulgt samme rute som når de kjører buss. I Trondheim er det slik at for å komme fra den ene enden av byen til den andre, må du – med svært få unntak – igjennom midtbyen. Kjører du bil, trenger du ikke det.

Men. Det er klart. Trondheimstrafikken trenger nok ikke 2000 flere biler i timen (i snitt). Så sånn sett, takk til de 18 millionene som slenger seg på bussen!

Prisspørsmålet

Men så var det den andre reklamefilmen. Jeg kan altså spare opptil 10 000 kroner i året på å ta buss kontra å ta bilen?

Min umiddelbare kommentar: – Men for meg er tid også penger.

Jeg fant igjen det regnestykket som er grunnlaget for reklamen på AtBs hjemmesider.

Regnestykket baserer seg på en kvinne som bor på Heimdal og jobber i sentrum, og ut fra dette kan hun spare 9210 kroner på 10 måneder, og da er ikke parkering og bomutgifter inkludert.

Jeg har litt kortere vei til jobb, dessuten jobber jeg ikke i sentrum. Dersom jeg tar buss, må jeg skifte buss i sentrum og ta bussen videre ut til en annen bydel. Kjører jeg bil, trenger jeg ikke å kjøre via sentrum for å komme på jobb. Jeg har ingen bom- eller parkeringsutgifter per i dag.

I motsetning til med bilen, må jeg for det første gå lenger og også vente lenger på bussen, i tillegg til at bussen bruker lenger tid generelt. Dermed vil jeg bruke minst 30 minutter mer tid hver vei på å ta bussen kontra å ta bilen. Det er minst 1 time om dagen, det!

Overført i penger, hvis vi regner en timelønn på 185 kr (basert på en norsk snittlønn på 350000), er det 185 kroner per dag i tapt tid på å ta buss. Hvis vi fullfører regnestykket på samme måte som AtB gjør i sitt regnestykke, vil det tilsvare 4070,- i mnd (22 dager) og 40700,- på 10 mnd.

Tiden jeg taper på å ta buss tilsvarer altså rundt regnet ca. 40000 kroner i tapt arbeidstid i året!

Og da har jeg ikke tatt med alle de andre negative tingene med å reise med buss. Sitte, eller helst stå, som sild i tønne sammen med folk du ikke kjenner, og som lukter røyk og alkohol eller stinker parfyme, eller en salig blanding av de tre ingrediensene. Vente ute i kulda på en forsinket buss. Sitte/stå med hjertet i halsen fordi sjåføren kjører fort og ujevnt (bussjåførene i Trondheim er veldig hyggelige, men ikke alltid lysende eksempler når det gjelder det å holde fartsgrensene). Og alle humper kjennes dobbelt så store i bussen.

Valget blir egentlig ikke så vanskelig, tross alt.

En typisk busstur

Dagens busstrasé i hele sin lengde

Men noen ganger har man rett og slett ikke noe valg (noe jeg også har blogget om tidligere). Som når graderstokken har vist under –12°C i mange dager. Da sier bilen min, den svikeren, at nok er nok og fryst er fryst. Og jeg må gå til bussen i stedet. Det skjedde i dag.

Jeg forsøkte å få start, men måtte gi opp. Jeg begynte å gå mot bussen kl. 08:18. Det var akkurat da bussen skulle gå,i følge ruta, og litt etter så jeg den passere. Jeg var dessverre litt for lagt unna til å ha noen mulighet til å nå den, selv ved å springe. Så da var det bare å ta det med ro. Jeg var framme på holdplassen kl. 08:21. Neste buss skulle komme kl. 08:28. Den kom 08:31. I følge ruta på atb.no skulle denne bussen være i sentrum kl. 08:43. Den var framme 08:49.

Jeg skulle her gå over veien til en annen holdeplass og ta en buss videre. Da jeg kom fram til denne holdeplassen kl. 08:51, viste det seg at min buss hadde gått kl. 08:48. Neste buss vill ikke gå før klokka 09:05! Da ble jeg sur.

Heldigvis kom denne noen minutter før tiden, kl. 08:59, så det gikk an å vente de siste forfrosne minuttene innenfor. I følge ruta skulle bussen være framme ved min arbeidsplass kl. 0913. Det gikk med ett minutts margin. Jeg var framme 09:14, og derfra var det ca. 1 minutt å gå til jobb.

I dag brukte jeg altså en time på å komme meg til jobb. Hadde bilen startet ville jeg vært på jobb ca. 08:35, altså ca. 15-18 minutter etter avgang. Selv om jeg hadde spasert rett inn på buss nr. 2, ville jeg brukt tre ganger så lang tid med buss som med bil.

Å gå hjemmefra til bussen, og fra bussen til kontoret, er ikke noe pes. Det er selve bussturen og all ventingen i sentrum som går utover humøret mitt.

Nordtrønderne har skjønt det

For en tid tilbake skrev jeg en blogg om sikkerhetsbelter i buss. Dette virker å være et «populært» tema, for jeg har hatt mange treff på denne bloggposten, og mange har kommet hit etter å ha googlet etter «belte i buss», «sikkerhetsbelte i buss» eller liknende. Og det er et viktig tema!

Denne uka har det vært noen artikler i Adresseavisen relatert til dette temaet. Om foreldre som klager på sikkerheten når barna deres blir bussfraktet til midlertidige skoler på andre kanter av byen. Det settes ikke opp nok busser, og mange barn må ta til takke med ståplass. Noen av disse midlertidige skolene ligger i tillegg langs veier med dårlig standard, noe som er med på å øke risikoen betraktelig.

Jeg finner ikke noen av disse sakene i nettutgaven i farten, men på side 4 i papirutgaven 11. desember tas det opp flere eksempler på skoleskyss som etter foreldrenes mening er svært usikker. Både i Trondheim, og på Melhus og Oppdal.

Faksimile, Adresseavisen 12.12.2009

På fredag denne uken (11. desember) skjedde det et uhell i Namsos. En skolebuss fikk problemer på det glatte føret, og kjørte av veien, og man mener at den ikke var langt fra å velte. Tenk om det hadde stått barn i midtgangen? Men heldigvis satt alle fastspent i setene sine, så alle kunne gå fysisk uskadd av bussen.

I Nord-Trøndelag vedtok nemlig fylkespolitikerne allerede i 2004 at alle skolebarn skulle være garantert sitteplass på skolebussen. De har også hatt kampanjer og har elevvakter for å passe på at alle barna i tillegg bruker setebeltene i bussen, kan man lese i papirutgaven til Adressa den 12. desember (faksimile til høyre).

Så til Sør-Trøndelag – og resten av landet. Hva skal til for å få vedtatt noe liknende her? Til nå er det bare fylkespolitikerne i Nord-Trøndelag og noen få andre fylker som har vedtatt noe slikt.

Når man vet at det er 235 elever som skal befraktes fra Dalgård til Skistua. Og når man vet hvor mange sitteplasser det er i bussene som settes inn. Man trenger vel ikke doktorgrad i matematikk for å regne seg fram til hvor mange busser det er behov for på denne strekningen?

Likevel settes det opp for få busser, og jeg vet ikke engang om det er sikkerhetsbelter i de bussene som settes opp eller om man forvisser seg om at eventuelle belter blir brukt.
Jeg forstår veldig godt at foreldrene er bekymret.

Så hvor ligger egentlig problemet? Er det bare pengene? Må det skje en alvorlig ulykke før politikerne endelig får nok vilje til å sikre alle barn på skolebussen?

Belte i buss

Før i tiden fantes det ikke bilbelter. Da jeg var barn måtte min far montere beltene selv i baksetet på bilen for at jeg skulle sitte trygt. Det var fortsatt ikke påbudt å sikre barna i baksetet. De i framsetene, derimot, de var blitt sikret ved lov noen år tidligere.

Men i bussene fantes det ikke bilbelter i det hele tatt. Det var så vanlig at det ikke var belter, at når noen busser begynte å få magebelte på setene på 90-tallet, så skal jeg innrømme at jeg ikke brukte det. Man brukte jo ikke bilbelter i buss, liksom! De var bare i veien. Jeg ble i utgangspunktet kvalm av å kjøre buss, så det ville bare bli verre å sitte fast i tillegg.

Nå har det gått mange år siden den gang. Nå er det blitt påbudt også med belte i buss. I alle fall i de bussene som kjører lengre distanser, sånn som flybussene, ekspressbussen mellom storbyene og slikt. Men bybussene er fortsatt belteløse, ja det finnes sågar ståplasser.

Selv om mange busser nå har fått belter, ja til og med ganske behagelige og fleksible trepunktbelter, så legger jeg merke til at det er veldig mange som ikke bruker dem. Det virker som de gamle holdningene er utrolig seige.

Selv er jeg nå flink til å feste meg. Jeg begynte nemlig å tenke.

Tror det var en gang jeg tok bussen i Trondheim fra Tiller til Midtbyen, at alvoret virkelig gikk opp for meg. Den bussen kjører E6 innover mot byen. Nedover Okstadbakken. Der er det tre felt, og det går i 80–90 km/t.

Enn om vi krasjer i denne farta, tenkte jeg. Hvorfor innbiller vi oss at det ikke er så viktig å bruke belte når vi sitter i en buss? Som om det ikke er så farlig å bråstoppe når kjøretøyet er større og frakter flere folk?

En av plakatene som er hengt opp rundt norske veier.

For hvorfor er det slik at de fleste har det som en vane å trekke på seg sikkerhetsbeltet når de setter seg inn i en bil, men når de setter seg i et bussete, så gjør de det ikke?

For en del år siden hadde myndighetene en holdningskampanje rundt det å bruke bilbelte. «Det tar bare tre sekunder», «tre sekunder redder liv», og flere liknende kampanjer.

Nå tar det riktig nok litt mer enn tre sekunder å feste seg i en buss. Endestykkene har det med å forsvinne under og mellom setene, og så er det litt styr også med selve beltet før alt sitter som det skal.

Men når man ser hvor ille det kan gå hvis man ikke bruker det – jeg tenker på bussulykken som tok ett liv og skadet mange andre tidligere denne uken – så burde det ikke koste så mye å bruke de ekstra sekundene på å gjøre bussturen litt tryggere.

I kjølvannet av den nevnte ulykken er det flere medier som har tatt opp dette med at det er for få som bruker belte i buss.

Så hva må til?

Må vi ha nok en god, omfattende, holdningskampanje fra myndighetene? Eller vil folk gi blaffen uansett?

Én ting er de bussene som allerede har påbudt beltebruk. Men hva med alle bussene som kjører rundt uten mulighet for å feste seg?

Ja, det er ganske tungvindt å begynne å bale med sikkerhetsbelte i en bybuss når du samtidig bærer på 3 handleposer og en ryggsekk, og det er trangt om plassen og du bare skal et forholdsvis kort stykke. Og jeg forstår at det er ganske dyrt for busselskapene å investere i nye busser med denne muligheten eller å ettermontere belter i eksisterende busser (hvis et er mulig).

I fjor var det også en sak på Stortinget om hvorvidt det skulle bli påbudt med sikkerhetsbelter i busser som frakter skolebarn. De driver sikkert og utreder det ennå. Er det noe å spørre om, egentlig?

Men hva skjer den dagen det sier bråstopp?

Noe å tenke på.

Punktert *pffff*

Usj. Heiv meg inn i bilen i går morges (tirsdag), men kom ikke lenger enn ca. 7 meter. Bilen oppførte seg ikke akkurat som den pleier og skjenet til høyre. Jeg rygget tilbake og sjekket høyre framhjul.

Joda. Punktert! 17!

Utmerket!

Da var det bare å springe til bussen (har heldigvis klippekort, så jeg slapp å tenke på kontanter som jeg aldri har). Sende en melding til jobb om at jeg ble forsinket, og starte den lange bussreisen til Lade. Jeg kjenner jo ikke busstidene lenger. Det var noe annet da jeg gikk på skole her i 96/97. Da kunne jeg busstidene på rams til veldig mange av rutene. Men ikke nå. Så jeg ventet vel ca. en halvtime… Ok da… 5-10 minutter. Det var kaldt!

Buss nummer 8 kom sigende. Det var faktisk ikke så mange ombord selv om klokka bare var litt over 8. Bare én på hvert dobbeltsete i hele bussen bortsett fra helt bakerst til venstre, der satte jeg meg. Bussjåføren var også hyggelig.

Underveis funderte jeg på hvor jeg skulle bytte buss. Jeg må over på buss nummer 4 som skal videre til Lade. Første alternativ er Professor Brochs gate. Siste alternativ er Munkegata.

Å vente på en av innfartsstoppene inn til byen kan noen ganger være en spennende øving. For bussene kommer hele tiden. Det er ofte vanskelig å se hvilket nummer de har, og når det kommer så mange etter hverandre, så virker det ikke som de tenker på at jeg kanskje ikke bare skal inn til sentrum, men skal videre med en bestemt buss. En gang opplevde jeg at mens jeg ventet på 4′ern, så stoppet det to andre busser på stoppen jeg stod. Og så kom 4′ern… og kjørte forbi… Måtte da springe og hoppe på en av bussene som stod foran meg. Da var jeg ganske sur. Det var surt og kaldt den dagen også.

I midtbyen kommer det litt an på hvilken buss jeg kommer med. For noen ganger må jeg da gå et stykke for å komme til holdeplassen til buss nummer 4. Det pleier også å være mye flere folk som skal på der.

Alt dette satt jeg og tenkte på mens jeg satt på 8′ern på vei mot byen. Det endte med at jeg hoppet av på første alternativ, Prof. Brochs gate.

Sjekket såvidt timetabellen, som er en fruste-bloggpost i seg selv i all sin håpløshet, og oppdaget at det skulle komme en buss om få minutter. Ventet kanskje 5 minutter her også, så kom jeg på å se etter om det var noe med liten skrift der. For det var nemlig 5 busser den timen, men bare 4 den neste. «Du skal se at den neste nå bare skal til sentrum», sa jeg til meg selv. Og som tenkt så oppfylt. Joda. Der stod det en fotnote om at den bussen skulle bare til sentrum. Da var jeg jo egentlig like langt der jeg stod.

Så da var det bare å hoppe på den første bussen som kom, det var nr. 36, og sitte på til byen, og håpe jeg rakk en 4-er videre og slapp å vente et kvarter i byen. Så irritert som jeg var på det tidpunktet, antok jeg nok at det var det siste som kom til å skje

Men lykken var endelig på min side, og jeg rakk akkurat neste buss. Måtte springe en busslengde, men jeg kom i alle fall med. Og kom meg på jobb 30-45 minutter etter planen.

Skruen i dekket

Heldigvis hentet Jardar meg etter jobb, så jeg slapp på ta bussen hjem.

Men jeg måtte jo gjøre noe med det dekket. Så jeg ville skifte over til reservedekk sånn at jeg fikk fikset det som var ødelagt.

Men det har jeg jo knapt nok rørt siden jeg kjøpte bilen, så det var jo også naturlig nok ganske flatt.

Jardar, engelen min, kjørte og fylte på luft mens jeg passet på bilen som stod på jekk. Jeg kikket også litt på det flate dekket, og oppdaget at det stod en skrue i det. Godt inni. Jeg hadde i alle fall ikke mulighet til å dra den ut med det jeg hadde tilgjengelig.

I dag kjørte jeg forsiktig ned til Dekkpartner på nyhavna. Jeg sier forsiktig, for det er ikke bare bare å miste 25% (minst?) av bremsekraften på vinterføre med glatt reservedekk framme. Holdt meg til de mest traffikerte veiene som holdt lav fartsgrense. Og litt etter 8 gjennom byen er ikke den raskeste ruta, så det gikk fint.

Men så viste det seg at jeg i alle fall måtte bytte begge framdekkene, og helst også dekkene bak, for de var veldig slitte. Ikke ulovlige mht. mønster dybde, men ikke helt bra mht alder og utseende.

Så der for nesten hele ekstralønna for desember. Jaja. Lite å gjøre med.