Slektsforskerens ressurser: Kirkebøker

Takket være Internett er det for tiden er drøm å være slektsforsker. Du har nå enkel tilgang på kilder som du for bare få år siden måtte tilbringe lange dager på et statsarkiv i en av de store byene for å finne. Jeg har tidligere skrevet om «Slektsforskerens 10 bud», og følger omsider opp med en post om kirkebøker.

Men hva er egentlig tilgjengelig hvor?

Digitalarkivet er Arkivverkets kanal for å publisere digitalt arkivmateriale i bilde-, tekst- og databaseformat. På nettsidene www.digitalarkivet.no finnes masse innskannet og indeksert materiale fra både kirkebøker, folketellinger, skifteprotokoller, emigrantprotokoller, militærregistre og annet. Og best av alt: det er gratis!

En av de viktigste kildene til grunnleggende informasjon om forfedrene, er kirkebøkene.

Kirkebøker

Utsnitt fra den første siden av Norges eldste kirkebok (Arkivverket/Lokalhistoriewiki)

Både Wikipedia og Arkivverket selv skriver en del om kirkebokens historie, noe som også er interessant lesning, og viktig for å forstå grunnlaget for det du leter i. I hovedsak er kirkebøkene delt inn i ministerialbøker og klokkerbøker. Ministerialboken ble ført av sognepresten. Klokkerboken ble ført av klokkeren, og er en kopi av ministerialboken.

Det vil si at hvis man innenfor et gitt tidsrom har valget mellom å lete i en ministerialbok og en klokkerbok, så leter man i ministerialboken først, da den bør inneholde minst feil. (Selv om kirkeboken er en viktig kilde, og så nær en primærkilde man kan komme fra denne tiden, kan det selvfølgelig her også dukke opp feil og mangler.)

En kirkebok kan inneholde følgende informasjon:
– døpte
– konfirmerte
– ekteviede
– gravlagde
– innflyttede og utflyttede
– inn- og utmeldte fra statskirken
– vaksinerte
– forlovelser
– lysningsprotokoller
– døpte, vigde, døde dissentere
– dagregistre

Alle kirkebøker inneholder ikke all denne informasjonen. Det varierer veldig både i de forskjellige tidsrommene som kirkebøkene ble ført, hvilke lover som gjaldt på den tiden, og hvor grundig sognepresten førte boka.

Noen kirkebøker ble ført kronologisk, det vil si at hendelsene, uansett art, kommer etter hverandre. Dette gjelder særlig de eldste kirkebøkene. De nyere kirkebøkene er delt opp på type handling, og er dermed litt lettere å lete i.

Mange kirkebøker har blitt indeksert, dvs. avskrevet og lagt inn i søkbare databaser, og gjort tilgjengelig på digitalarkivet.no. Dette kan vi takke svært mange frivillige hoder for.

Indekserte og søkbare

Eksempel på søk i en indeksert kirkebok fra Trondheim.

Siden det er lettere å søke for å finne enn å lese igjennom alt, kan det være lurt å starte på digitalarkivet.no og se om den aktuelle kirkeboken du trenger finnes i søkbart format. Øverst til venstre på digitalarkivet.no finner du lenken «Databaseveljar». Her velger du fylke og kommune (etter dagens inndeling), og kjeldekategori «Kyrkjebøker». Dersom det finnes indekserte kirkebøker for det området du søker, vil det nå komme opp en liste over disse i kolonnen i midten.

Klikk på en bok i listen for å søke i denne. Bruk søkefeltene for å finne den du leter etter. Siden navnene ikke alltid ble skrevet på samme måte for samme person før i tiden (John, Jon, Joen, Johan kunne være fire navn for samme person), kan det være lurt å bruke valgene for å søke på «inneholder» (f.eks. «ristia» for å finne både «Kristian» og «Christian») eller «begynner med» («Ol» for å finne både «Ole» og «Ola»). Du kan også rafinere søkene etter hvert søk, som på eksemplet til høyre.

Når du har funnet den/de du leter etter, kan du kopiere URL-en og lime den inn som kildeanvisning for det du registrerer. Da finner du enkelt tilbake hit når du trenger det. Du vil ofte også finne en lenke direkte til den aktuelle siden i den innskannede kirkeboka som ligger til grunn for den søkbare databasen. I eksemplet over klikker du på tallet i kolonnen «side».

Innskannede

Selv om mange kirkebøker er blitt indeksert, er det fortsatt langt igjen til du kan søke i alt. Når den kirkeboken du trenger ikke er indeksert, må du lete blant de innskannede kirkebøkene, og bla på den «gode gamle» måten, bare digitalt i stedet for papir.

Oversiktside for innskannet kirkebok.

Direktelenke til de innskannede kirkebøkene er http://www.arkivverket.no/URN:kb_read. Du kan også klikke «-Skanna kyrkjebøker» i menyen på digitalarkivet.no for å komme hit.

Her er kirkebøkene organisert litt annerledes. Du velger først fylke etter dagens innleding. Da blir alle kirkebøkene for dette fylket listet opp til høyre. Deretter må du finne riktig prestegjeld/sogn, og tidsperiode. Hvis du skal ha tak i en kirkebok for en begrenset tidperiode, kan du skrive f.eks. «1816-1819» i feltet for «Angi periode», for å begrense omganget på listen.

Klikk så på en bok i listen for å lete i denne boka. På siden som nå kommer opp velger du ønsket handling og hvilket år du vil begynne å lete i. Parentesen bak årstallet angir hvilke(t) sidetall i kirkeboken dette årstallet spenner over.

Klikk på et årstall, og den innskannede kirkeboken blir lastet inn. Så er det bare å lese og lete. Øverst finner du noen brukervalg. Jeg bruker å velge forstørret visning (enklere å lese), samt visning av bildeinformasjon øverst. Det siste er veldig viktig.

Over ser du et eksempel på en kirkebokside. Denne viser en side fra dåpsregisteret i Vik sogn i Fosnes, Nord-Trøndelag. Året er 1820. Klikk på bildet for å se større versjon.

Permanent side-/bildelenke: Viktig!

Når du har funnet en side i en kirkebok og ønsker å ta vare på URL-en til senere, kan du ikke bare kopiere adressen fra adresefeltet i nettleseren. Du må bruke bildeinformasjonen. Velg visning av bildeinformasjon i brukervalget øverst på siden. Her vil du finne f.eks. følgende:

Kildeinformasjon: Nord-Trøndelag fylke, Vik i Fosnes, Ministerialbok nr. 773A03 /2 (1815-1830), Fødte og døpte 1820, side 29.
Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=16854&idx_id=16854&uid=ny&idx_side=-13
Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20050503031048.jpg

De to siste lenkene er permanente lenker til den siden og bildefilen som du står på nå. Det er veldig viktig at det er denne informasjonen du tar vare på, ikke URL-en fra adressefeltet.

Tips: Hvis du (eller noen du har fått lenken fra) bare har tatt vare på lenken til selve bildet og ikke til  boksiden, kan du gå til bok-visning med mulighet til å bla fram og tilbake ved å legge til «?visbok=ja» til slutt i URL-en.
F.eks.: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20050503031048.jpg?visbok=ja

Finne riktig sogn

Både fylkesgrenser, kommunegrenser og sognegrenser har endret seg mye i løpet av de siste 4–5oo årene. Derfor kan det noen ganger være en utfordring å finne fram til riktig sogn, særlig i de store byene. Her er noen nettsider som kan være nyttige i den forbindelse:

Arkivverkets prestegjelds- og sognehistorikk
Kirkesogn i Trondheim
Menighetsinndelingen i Oslo, 1911

Tyde teksten

Et stykke utpå 1800-tallet har de fleste prestene begynt å skrive med latinske bokstaver. Selv om ikke alle har like leselig håndskrift, er i alle fall snirklene noenlunde gjenkjennbare for oss. Eldre kirkebøker ble ført i pennen med gotisk håndskrift. Og for et utrent øye betyr det at de like gjerne kunne skrevet gresk.

Eksempel på ulike utgaver av gotisk «s».

Men med litt trening, og ved å ta sammenhengen i betraktning, går det ganske greit å lese det meste, eller i alle fall kunne luke ut den informasjonen du leter etter. De aller eldste kirkebøkene kan dog fortsatt være en utfordring. Men det finnes hjelp å få:

1. Du kan ta digitalarkivets online-kurs i gotisk håndskrift. Her finner du også gode eksempler på ulike variasjoner i måten å skrive bokstavene på, slik at du også kan gå til alfabetoversikten og titte hvis du står fast på ett tegn.
2. Står du bom fast kan du også spørre på Arkivverkets brukerforum. Opprett et nytt tema under «Tyding av skannede kilder», og en vennlig sjel svarer deg fortere enn du aner.

Taushetsbelagte opplysninger og sperrefrister

En del opplysninger som finnes i kirkebøkene inneholder sensitive personopplysninger, og er derfor underlagt taushetsplikt med sperrefrist. Arkivverket skriver:

Av personvernhensyn kan ikke alle kirkebokslistene legges ut på nettet helt frem til vår tid. Med utgangspunkt i lovverket er det fastsatt grenser for de “nyere” listetypene. Den generelle klausulen er 60 år, men for listetyper som kan vise dødsårsak, er klausulen utvidet til 80 år. Døpte og konfirmerte kommer i en særstilling, da listetypene rammes av at opplysninger om adopsjoner foretatt etter adopsjonsloven av 1935, krever 100 års klausul. Pr. 1. januar 2010 er følgende tilgjengelig:

– Fødte og døpte 1930
– Konfirmerte t.o.m. 1934
– Viede, trolovede og lysninger – ingen begrensning
– Døde, begravede og dødfødte 1929
– Inn- og utflyttede – ingen begrensning 2005
– Inn- og utmeldte av statskirken 1949
– Lister angående dissentere 1949

Innskannede kirkebøker som faller innenfor disse tidsrommene vil, når du navigerer til en side som inneholder opplysninger som fortsatt er sperret, vise deg en melding om at siden ikke kan vises. Det finnes likevel et par unntak hvor innsyn kan gis på tross av sperrefristen. Det gjelder i hovedsak partsinnsyn og forskningsformål.

Letetips

Bare ut fra ett navn og ca. fødselsår og -sted, er det ganske mange flere personer det går an å finne bare ved hjelp av kirkebøkene.

Du vil høyst sannsynlig finne personen i dåpsregisteret i aktuell kirkebok. Ved dåp ble ofte også følgende informasjon registrert (med en del variasjoner, som nevnt tidligere): barnets navn, fødselsdato og dåpsdato, foreldrenes navn (i tidlige kirkebøker kun farens navn), bosted og fødselsår, navn på faddere, om barnet er født i eller uten for ekteskap, samt eventuelle andre opplysninger.

Ut fra disse opplysningene kan du også finne barnets konfirmasjon (15-16 år etter). Hvis foreldrene var gifte, kan du ved å lete litt videre i perioden før barnets dåp, også finne foreldrenes vielse. Har du foreldrenes vielse, har du ca. alder, samt fødested på disse, i tillegg til navnene på bestefedrene. Derfra er ikke veien så lang til foreldrenes dåp/konfirmasjon, hvor du også kan finne bestemødrene.

Så ved hjelp av disse opplysningene, gjerne sammen med sammenfallende folketellinger, kan du finne data for 3–4 generasjoner på forholdsvis kort tid.

Slektsforskerens 10 bud

Når man begynner med slektsforskning, kan det hele virke en smule overveldende, for å si det forsiktig. Hvor skal man begynne, og hvordan skal man gå fram? Kanskje har man i mange år gått rundt og tenkt på (tipp-)olderforeldre man bare har hørt om eller sett bilde av, og lurt på hva som kunne være mulig å finne ut om dem og deres slekt. Kanskje har man en historie som har gått i familien i flere generasjoner, og lurer på om det stemmer alt sammen.

Jeg husker ikke nøyaktig hva det var som fikk meg inn i dette. Men det var nok en kombinasjon av å ha en mor som er glødende opptatt av familien og hvem som er/var hvem, samt at jeg helt tilfeldig kom over et slektsprogram på en PC en gang da jeg var i slutten av tenårene.

Det har gått noen år siden den gang, og jeg har i løpet av denne tiden samlet en mengde slektsdata og en god del erfaringer. Jeg tenkte å dele noen av disse erfaringene på bloggen. Først en oppsummering av de viktigste punktene: jeg har kalt dem for «slektsforskerens 10 bud».

1. bud: Noter alt! Alltid!

Noter alle opplysninger og alle kilder. Hvis du tenker at det viktigste er å få spora slekta tilbake til Harald Hårfagre fortest mulig, så har du misforstått litt, og vil garantert snuble på veien. Det aller, aller viktigste er å notere kildene til de opplysningene du samler. Gjerne så nøyaktig som mulig. Selv om du har god oversikt over det meste i starten, kan jeg garantere at det ikke tar så lang tid før du sitter og ikke kan fatte hvor du har konfirmasjonsdatoen til grandtante Agathe fra. Og jo flere kilder, dess bedre. Alle kilder kan inneholder feil, så jo flere kilder som bekrefter en hendelse, jo sikrere kan du være på at du har korrekte data.

Noter alt du finner. Ikke tenk at en opplysning ikke er viktig. Det kan du angre på senere når du forsøker å lete det opp igjen. Jo mer du vet om en person, jo bedre. Og jo flere opplysninger du har, jo enklere er det å sile ut dem som er riktig og dem som viser seg å ikke angå den personen du arbeider med likevel.

Noter alt! Alltid!

2. bud: Utlign generasjonskløften

Snakk med de i familien din som er eldre enn deg. Her kan man ikke starte for tidlig! Før du vet ordet av det er det for sent. Her er det selvfølgelig viktig å ikke kaste seg over bestemor med full tyngde og kreve svar på alle spørmålene med én gang. Litt folkeskikk er det bruk for også her. Noen liker å snakke om slekta og alle de mer eller mindre rare familiehistoriene, andre gjør det ikke. Men du trenger ikke nødvendigvis ta et nei for et nei. Da trenger ting bare litt lenger tid. Det kan jo være traumatiske ting som ikke er så morsomme å grave i for den gamle også. Men selv traumatiske og pinlige historier kan være viktige for slektshistorien.

Og husk: Få alt sammen skrevet ned med det samme!

Dersom du hører til en litt eldre generasjon, svar villig vekk på alle spørsmål fra de yngre, og fortell også uoppfordret om ting fra din barndom. De vil takke deg for det senere

3. bud: Skaff deg et slektsprogram

Selv om du i starten holder fin oversikt over papirene og Word-dokumentene med informasjon, så er det aldri for tidlig å begynne å samle opplysningene i et slektsprogram. Her finnes det mange å velge mellom. Mange er gratis, noen koster penger. Det er veldig mange dårlige løsninger ute og går. DISnorge har en liste med noen anbefalte programmer. Et greit krav bør være at programmet takler å lese og eksportere til GEDCOM, som er et standardformat, og som kan gjøre det enklere å dele filer med andre og skifte slektsprogram i fremtiden.

Selv bruker jeg et program (for Mac OS X) som ikke står på DISnorge sin liste: MacfamilyTree. Men her må man egentlig bare prøve seg frem til man finner noe man liker.

4. bud: Ikke tro alt du leser

Internett tyter over med informasjon. Noe av det er helt uvurderlig for en slektsforsker, f.eks. nettsidene til Digitalarkivet. Men slett ikke alt kan slukes rått. Kanskje finner du en hjemmeside hvor noen har felles aner med deg. Med masse informasjon og navn og detaljer mange generasjoner tilbake. Skriver du da av dette, putter det inn i slektsprogrammet som du nettopp har skaffet deg, og er kjempefornøyd fordi du har spart deg masse arbeid? Nei!

For det første er det veldig få av disse hjemmesidene som har oppgitt hvilke kilder de har. Og om de har kilder, så kan de likevel ha misforstått, lest feil, el.l. Derfor må du alltid sjekke alle data opp mot kjente kilder, eventuelt forsøke på andre måter å få bekreftet opplysningene. Det er ikke alltid like lett, men hvis du begynte å forske på slekta med den tanken at det skulle være lett, så må du heller begynne å samle frimerker.

Eksempel på en kirkebokside

Mange bygder her i landet har bygdebøker med gårds- og slektshistorie. Her er det mye bra, men dessverre også mye dårlig. Så selv om en bygdebok kan være en god hjelp til å komme i gang, bør du også forsøke å få bekreftet disse opplysningene ved hjelp av andre kilder.

Selv troverdige førstehåndskilder, som f.eks. kirkebøker, kan inneholde feiloppføringer. Hva da med andrehånds- og tredjehånds-opplysninger? Her kan mye forsvinne og bli lagt til på veien. Det betyr jo ikke nødvendigvis at alt som du finner på nett og i andres bøker, må forkastes. Nei, man må bare bruke sin kritiske sans og få ting bekreftet ved å gå til kildene.

5. bud: Finn et system og hold deg til det

Helt fra begynnelsen er det viktig å lage seg noen regler og systemer for hvordan ting skal registreres og arkiveres. Du kan naturligvis endre ting underveis, og det vil du nok komme til å gjøre også i starten helt til du er fornøyd. Men når antall personer i databasen overstiger noen hundre, vil det bli veldig mye å rette opp hvis du oppdager at du har brukt et ukurant system.

Ofte vil man arkivere bilder fra kirkebøker eller andre ressurser knyttet til en person. Hvordan arkivere det så det er lett å finne tilbake til? Jeg lagrer f.eks. alle filer som er knyttet til en person, med denne personens kekulé-nummer.

Navneskikker har vært svært skiftende både gjennom århundrene og fra sted til sted. Din database bør være så gjennomført som mulig. Det kan være nyttig å bestemme seg på forhånd for hvordan navnene skal registreres.

6. bud: Vær tålmodig

Ordet «forskning» burde i seg selv gi en liten indikasjon på at dette kan være tidkrevende. Når man begynner, og har kommet litt i gang, så vil man stort sett oppleve å finne ut masse på kort tid. Men etterhvert som den nærmeste slekta er kartlagt, og man begynner på de mer fjerne slektningene, så vil effektiviteten gå ned. Derfor er det viktig å være tålmodig. Og selv om man er i en fase hvor informasjonen er lett tilgjengelig, er det viktig å ikke registrere den første «Ola Olsson» man finner. Mange hadde likelydende navn, så man må være viss på at flere ting enn navnet passer med den man leter etter.

7. bud: Vær etterettelig

Skal du drive forskning, må du være etterrettelig. Det vil si at alt du registrerer, må være dokumenterbart. Her kan man ikke gjette seg tilbake til vikingekonger og apostlene på Jesu tid. Selv om det er stas å finne en adelsmann i slekta, så har det ingen hensikt å dikte opp forbindelser og se bort fra fakta som motbeviser den besnærende koplingen. Det blir bare useriøst, og forskningen din kan ikke brukes til noe.

Du vil garantert oppleve å finne flere forfedre på fattighuset enn du finner grever og monarker. Og du vil ganske sikkert komme over flere «uheldige» historier med «løsaktige kvinner», «uekte» barn osv. Disse skal man da selvfølgelig heller ikke gjemme bort. All historie, god eller vond, er viktig for slektsforskeren.

8. bud: Vis diskresjon

Når det er sagt. En god regel er å ikke offentliggjøre data om nålevende personer. Dersom du vurderer å legge slektstreet ditt på Internett, må du være nøye med at personer som fortsatt er i live, ikke blir ført opp med annet enn navn – maks. Kanskje ikke fullt navn engang. Og historier som omhandler nålevende personer, eller historier som du vet en nålevende person ikke ville like at du offentliggjorde, bør legges i skuffen til det passer å hente dem fram senere en gang.

Det betyr ikke at historiene ikke skal skrives ned og tas vare på. Det betyr bare at man skal behandle slike ting med forsiktighet, og de omtalte menneskene med respekt.

9. bud: Spør om hjelp, og hjelp andre

Før eller siden står man alltid fast et sted. Men siden det er så mange som holder på med det samme som du gjør, så er det en viss mulighet for at andre har gjort jobben før deg, eller har noen ideer om hvor du kan lete videre. Disse menneskene finnes blant annet på diverse internettforum rundt omkring.

Før du begynner å spørre om alt mulig, er det viktig å tenke på noe viktige punkter:

1. Ikke spør før du har prøvd å finne ut av problemet selv.
2. Når du oppretter et nytt tema på et forum, angi et tema som gjør at det er lett å skjønne hva du er ute etter. Ikke skriv «Hvor er min tippoldemor?», men heller «Trondheim: Etterlyser Ola Larsen Vikens foreldre, f. før 1870».
3. Hvis du får hjelp, vær alltid høflig og si tusen takk for hjelpen. Og hvis hjelpen du har fått fører til at du finner flere nye opplysninger, skader det ikke å dele dette på forumet.

Etterhvert som du begynner å få mer data på plass, og kanskje har fått en del hjelp på diverse internettforum, må du også være villig til å hjelpe andre som måtte trenge det. Slektsforskning er ikke noe man graver seg ned med og bare holder for seg selv. I starten har du selvfølgelig ikke så veldig mye å fare med, men selv en nybegynner kan besvare tekniske spørsmål eller hjelpe til med å lete etter bestemte ting i kirkebøker og folketellinger. Det hender ofte at det er noen som ber om oppslag i ei bygdebok. Kanskje du har den i hylla di? Ingen kan ta sikte på å hjelpe alle med alt, men jo flere som hjelper, jo bedre er det for alle.

10. bud: Kos deg!

Noen ganger kan forskningen bli altomslukende, særlig hvis du er på sporet etter din mystiske tipp-tipp-tipp-oldemor som etter sigende skulle ha vært av adelsslekt (ja, det hender!). Ta pauser fra forskningen innimellom. Det er jo også viktig å ikke forsømme den nålevende familien. Noen ganger kan du finne at du er møkk lei hele skiten, og det er nesten like før du sletter hele slektsprogrammet. Ikke gjør det. La det ligge, og gjør noe annet en stund. Så om noen måneder, ja kanskje til og med år, så skal du se at du begynner på igjen med like stor glød som da du begynte første gang. Alle hobbyer har sine opp- og nedturer, også denne.

Det viktigste er å kose seg!