Jo, «Designutgaven» var jo fin den…

Den 9. oktober 2008 skrev jeg følgende på «wlogg»-en på min gamle hjemmeside:

Asus har kommet med en ny bærbar PC i Eee-serien. Små, lette maskiner. VG har fått tak i et eksemplar, og presenterer video med denne «utrolig lette og elegante» maskina.

Jeg kunne godt tenke meg en Asus Eee selv. Kanskje ikke denne litt dyrere utgaven, men en av de minste. I motsetning til min MacBook Pro 17″, så er den liten og lett å ha med seg. Jeg ville selvfølgelig ikke hatt en med Windows, men med Linux, bare for å ha nevnt det.

Men altså… til det som virkelig forundrer meg noe så inni… eh… der!

Hvorfor må de ødelegge en ellers ok, og til dels pen, PC med disse gørrstygge klistremerkene? Både for Windows og for Intel. Når man kjøper Windows XP, så følger det til og med med klistremerker som man skal klistre på PC-en for å vise at Windowsen som kjører på denne maskina er «ekte».

Æ trur æ spyr!

Bilde fra VG-videoen som viser den nye (i 2008), lekre designutgaven til Asus, men så var det de klistremerkene, da.

Det er svært skjelden jeg hører noen snakke om disse klistremerkene. De eneste sammenhengene dette noen gang har vært samtaletema der hvor jeg har vært, har vært i samtale med andre Mac-folk.

Jeg var innom Mamoz på Nardo en dag, og kikket på en Asus Eee, en av de minste. Jeg kunne godt tenke meg en slik. Men jeg la straks merke til de små lappene med Intel, Skype, Windows, og jeg vet ikke hva (egentlig blir de «små» lappene ganske store når laptopen er så liten).

Jeg skulle uansett hatt Linux på min (én lapp mindre,  i så fall), men jeg ønsket meg en helt uten klistremerker!

Jeg spurte i kassa:
– Jeg har lyst på en sånn Eee. Kan jeg få en uten klistremerker?
– Nei, det er nok ikke mulig (og et eller annet om at leverandørene krever at det merkes).
– Nei vel, da vil jeg ikke ha.

Vi Mac-ere er godt vant, siden Apple nekter å ødelegge sine lekre maskiner med slikt, og vi forstår ikke hvordan folk som kjøper PC-er bare kan godta denne praksisen uten å protestere. Men PC-folkene har vært tause, i alle fall har ikke jeg sett noe hylekor om dette.

Men nå ser det ut som at noen har oppdaget, eller endelig har begynt å ytre seg om, hvor stygt dette virkelig er. Via denne meldingen på Twitter, fant jeg et innlegg av NY-spaltisten David Pogue med tema «Laptops Look Like Racecars — and Not in a Good Way». Han skriver blant annet:

The bizarre thing is that computer companies are trying to make their laptops beautiful these days. A.M.D. reps showed me, for example, a gorgeous new Hewlett-Packard ultralight laptop. Sleek. Shiny. Elegant. Yet grubbed up with a fruit salad of tasteless, competing stickers.

As A.M.D. points out, it’s like buying a new, luxury car — and discovering that it comes with nonremovable bumper stickers that promote the motor oil, the floor mat maker, the windshield-fluid company and the pine tree air freshener you have no intention of ever using.

Nemlig!

Hvordan kan HP – og ikke minst HP sine designere – leve med at de (innimellom) vakre tingene de lager blir nedsarvet av stygge klistremerker bare fordi en eller annen dusteavtale med underleverandørene krever det?

Den gangen da PC-er bare var grå, stygge bokser som uansett var gjemt under bordet, var kanskje ikke dette noen stor sak, men nå når man bærer maskinene med seg, og liksom lager lekre «designutgaver», så ødelegger disse klistremerkene alt sammen.

Vel har Intel «pyntet» klistremerkene sine med gullfarger den siste tiden, men det hjelper ingenting.

Jeg husker at det første jeg tenkte på den gangen da Apple annonserte at Mac skulle gå over til å bruke Intel-prosessorer, var: «Neeei! Jeg vil ikke ha klistremerke på Mac-en min »

Heldigvis har Apple mer vett enn som så! Jeg er glad jeg har Mac!

Til slutt ønsker jeg å gi mitt bifall til David Pogues avslutningsord:

In the meantime, let’s applaud A.M.D. for taking the lead in trying to change this pointless, tacky practice. And let’s boo Microsoft, Intel, Skype and the computer makers for marching on to the same old profit-driven beat — at your expense.

Boo!

Tabbe avverget i siste sekund…

I dag holdt jeg på å gjøre det virkelig store.

Jeg hadde akkurat valgt å tømme papirkurven (på Mac-en), men registerer plutselig at dialogboksen begynner å telle oppover… «Forbereder sletting av…» 5000… 7830… 10784… 11000… objekter!

Oi! Hva er det som ligger i søpla her, egentlig?

Jeg avbrøt slettingen og sjekket innholdet i søpla. Og der lå hele Skrivebords-mappa! Med jobbfiler og mye annet snacks! Oooooops!

Skrivebordsmappen på et sted den absolutt ikke burde befinne seg.

Men da jeg forsøkte å flytte mappa tilbake fra søpla til hjemmekatalogen, så ble mappa kopiert, ikke flyttet. Og skrivebordsinnholdet på Mac-en min forble liggende i søpla.

Nå var gode råd dyre. Eller egentlig ikke så veldig dyre, akkurat. Jeg hadde to alternativer:

1. Hente hele skrivebordsmappen fra backup (den forrige backup-en var fra i går ettermiddag, så det hadde gått helt fint).
2. Forsøke å flytte skrivebordsmappen fra appirkurven og tilbake til hjemmekatalogen på annet vis.

Backup-disken var ikke så veldig langt unna, og med Time Machine ville det gått veldig greit. Men jeg ville forsøke å få til alternativ 2 først.

Det finnes ingen «undelete»-funksjon i søppelkurven på en Mac (man gjør dette ved å flytte ting ut av søppelbøtta til et sted utenfor søpla, men det finnes ingen enkel funksjon som flytter fila tilbake til der den lå da man valgte å slette den). Hvis jeg sletter noe ved en feiltakelse, og oppdager det med det samme, så kan jeg angre dette valget med ⌘+z. Men hvis jeg gjør noe annet i mellomtiden, så er den muligheten borte.

I mitt tilfelle så aner jeg ikke når dette skjedde, så det var ikke bare å angre denne operasjonen.

Jeg måtte altså få flyttet skrivebordsmappen fra søpla tilbake til hjemmekatalogen. Men selv da jeg holdt nede ⌘-tasten ville mappen bare la seg kopiere. Vanligvis holder man nede ⌘-tasten for å tvinge flytting av noe, og ⌥-tasten for å tvinge kopiering av noe. Men i dette tilfellet gikk altså ikke det.

Løsningen ble å bruke iTerm, en terminalapplikasjon som tilsvarer Terminal, som følger med OS X, og skrive inn følgende kommandoer:

cd .Trash/
sudo mv Desktop ../

Etter å ha skrevet inn administratorpassord ble mappen flyttet tilbake der den skulle være, og alt fungerte som det skulle.

Dagen var reddet! Phu…

Om å lære av andres feil

Musikkbransjen har gjort det, og er på vei til å snu.
Filmbransjen har gjort det, og er på vei til å snu.
Norsk Tipping har gjort det, og er på vei til å snu.
Men tror du ikke at bokbransjen likevel er på vei til å gå i samme fella?

Jeg tenker både på kopisperrer, dårlig tilgjengelighet og mangel på bruk av åpen programvare.

Musikkbransjen begynte med kopisperrer på CD-er, noe som gjorde musikken utilgjengelig for dem som hadde feil CD-spiller. Apples musikkbutikk, iTunes Store, som var blant de første som fikk lov av bransjen til å selge musikk på nett, gikk også i fella da musikken hadde kopisperrer som begrenset både antall maskiner den kunne spilles på og hvilken mp3-spiller som kunne spille av musikken (hvorvidt dette var et krav fra musikkbransjen eller noe som Apple har funnet på selv, vet jeg ikke, men jeg tipper på det første).

Nå er det lenger imellom de kopibeskyttede CD-ene. Og Apple har begynt å tilby «åpen» musikk som du kan spille av på hvilken mp3-spiller du vil.

Filmbransjen har, i tillegg til sine DVD-soner, også ideer om at teknologien som brukes kun skal være tilgjengelig for Windows-brukere. Åpne standarder virker som et skjellsord. Da Filmarkivet ble lansert for noen år siden, var det kun Windows-brukere som kunne glede seg over denne tjenesten, fordi filmarkivet brukte Microsoft Windows DRM. Mac- og Linux-brukere var utestengt. Ikke før nå i 2009 har de lansert en tjeneste (http://www.filmarkivet.no/open/) basert på åpne standarder som er tilgjengelig for alle.

Norsk Tipping har i flere år tilbudt nettpsill. Men den kortleseren de valgte var kun støttet av Windows-maskiner. Ikke før høsten 2008 kom de med en betaversjon for Mac-brukere.

Det er altså ikke umulig å gjøre tjenestene tilgjengelig for alle – bare man vil.

Og så kommer bokbransjen.

De har funnet ut at de skal begynne å selge e-bøker på nett,  og har lansert nettbutikken digitalbok.no. Eirik Newth har blogget om svakhetene til denne butikken her, så jeg går ikke i detalj. Dagbladet har også en lengre artikkel her. Riktignok selges de norske bøkene i PDF-format som ikke er kopibeskyttet, og det er jo et pluss. Selv om det rene PDF-formatet egentlig egner seg dårlig til å lese bøker på liten skjerm. Men du trenger altså nyeste versjon av Flash, noe som gjør at sidene ikke er søkbare og knapt nok får treff på Google. Og jeg vet ikke hvordan det er med blinde mennesker, men jeg kan ikke tenke meg at Flash kan være særlig brukervennlig for dem – og blinde må vel være en attraktiv målgruppe for e-bokselgere? Og hvis du ønsker å kjøpe utenlandske bøker må du laste ned Mobipocket Reader – som kun finnes på Windows 2000/XP (ikke Vista en gang) med Internet Explorer.

Igjen ser vi altså en navlebeskuende bransje som ikke klarer å lære av andres feil, men må gå i samme fella som alle sammen har gått i før dem. Så får vi se hvor mange år det går denne gangen før de finner ut at åpen programvare kanskje er lurest likevel.

Jeg synes det er ganske utrolig.

«You have won»

Jeg hoppet jo ikke akkurat i taket da jeg fikk en e-post i dag med tema «You have Won». Jeg har jo fått en del meldinger om millionpremier i spanske lotterier, for å si det sånn. Men da jeg så hvem som var avsender måtte jeg revurdere førsteinntrykket og åpne e-posten likevel. Kunne det virkelig være sant?

I en god stund nå (et par år?) har jeg nemlig klikket meg inn på MacZot så godt som hver dag. I tillegg til daglige tilbud på diverse Mac-programmer (små og store – nødvendige og mindre nødvendige), trekker de hver dag ut én vinner som får dagens program gratis.

I dag vant jeg

Jeg har alltid tenkt med meg selv at du kan være sikker på at hvis jeg vinner en dag (noe som sikkert ikke kommer til å skje uansett), så er det et eller annet drittprogram.

Vel jeg har kanskje ikke så veldig mye bruk for Multisite for iWeb akkurat nå, men om det er et drittprogram får vel tiden vise. Programmet dekker i alle fall et behov som har vært savnet i iWeb (’08), nemlig muligheten til å jobbe samtidig med flere siter uavhengig av hverandre.

Jeg har ikke brukt iWeb så mye, mest fordi jeg ikke har så mye frihet som jeg kunne tenke meg. Jeg liker å ha tilgang til kildekoden…

Nå har jo selvfølgelig Apple nettopp kommet med iWeb ’09, så dette Multisite-programmet er kanskje utdatert allerede. Men dem som selger Multisite sier i alle fall at en fremtidig oppgradering, for å være kompatibel med iWeb ’09, ikke skal koste noe.

Så da er det vel bare å vente å se…