Den siste tidens søskenbarnekteskapsdebatt har gjort meg nysgjerrig på å finne ut mer om alle mine X-menninger som viser seg å være meg selv eller min mor.
Vi kan begynne med mine tipp-oldeforeldre, min farfars farfar og farmor. De var søskenbarn. Min oldefar ble dermed sin egen og sine søskens tremenning, og jeg min egen 6-menning.
Men det slutter ikke der.
Et par av mine andre tipp-oldeforeldre, denne gang på min morfars side (vi har jo vanligvis 16 tipp-oldeforeldre totalt), var 4-menninger, noe som gjør meg til min egen 8-menning. I det hele tatt var det svært mange 3- og 4-menningekteskap på min morfars side slik at jeg både er 10- og 11-menning med meg selv i tillegg til min mor, bare på den delen av slektstreet.
Men det er på min mormors side det virkelig tar av. Bildet under viser grenen fra min mormors mormor, Maria, som giftet seg med sin 4- og 5-menning, Johannes (utenfor bildet). Marias foreldre var både søskenbarn og tremenninger. Og besteforeldreparene til Marias far var søskenbarn og halvsøskenbarn. I tillegg var Maria dobbel 6-menning med sine egne barn, da hennes mann, Johannes, var 5-menning med sin svigerfar både via sin mor og via sin far.
De som er ringet rundt og koblet sammen med røde streker, var søsken. Eventuelt halvsøsken (orange). Klikk på bildet for å se større versjon.
Dette gjør selvfølgelig meg selv igjen til min egen 8-menning, 9-menning ganger 3, 10-menning ganger 2 og også 9-menning ganger 2 med min egen mor. Og det bare innenfor denne lille delen av slektstreet.
Dette er helt sikkert en naturlig konsekvens av små isolerte samfunn innerst i små vestlandsbygder (det var ikke like mye av dette på min fars side, med ett unntak nevnt over, kanskje fordi de forflyttet seg mer rundt der oppe i Nord-Trøndelag). I vestlandsbygdene var det ikke så mange andre enn nær og halvfjern slekt å gifte seg med. Så da ble det vel slik. Hvorvidt jeg har tatt skade av det, er nok litt vanskelig å si.
Både søskenbarn- og tremenningekteskap var egentlig forbudt i Norge fra 1687 til 1800 (I følge Store Norske). Men i praksis kunne parene søke kongen om bevilling, og som oftest ble dette tydeligvis innvilget – i alle fall kan det se slik ut i min familie.
Nå skal ikke jeg uttale meg om hvorvidt loven skal innføres igjen, men det kan vel kanskje ses på som et slags innlegg i debatten om at det ikke bare er «de andre» som driver eller har drevet med «slikt». Dessuten er det ganske fasinerende å se hvordan relasjonene i slekta har vært.
