En pilegrimsvandring (6): Hjemreise

Ja, i forrige post nevnte jeg vel noe om at vi satset på et tidlig tog denne lørdagen, nærmere bestemt kl. 10, for å unngå det verste rushet med folk?

Full korridor på toget

Vel. Da vi kom fram til stasjonen et kvarter før toget skulle gå, så var alle vognene stappfulle, og det var ikke mulig å få kjøpt plassbillett på dette toget. Vi hadde kjøpt oss førsteklasse-billett, men det var ikke noe bedre i den vogna, så akkurat der og da føltes de pengene litt bortkastet. Men vi kom oss nå i alle fall inn, og ble stående i gangen utenfor en tom kupé som var låst. Ved hjelp av ordboken fant vi ut at det stod noe om «mødre med barn» på lappen som hang der. Vel, så stod vi nå der da, helt sammenpresset, og så aldeles ikke fram til den to og en halv timer lange togturen inn til hovedstaden. Som jeg nevnte på vandringens andre post, så har vi dårlige erfaringer med dette før. Men nå hadde vi nå bestemt oss for å ta dette toget, og nå var vi ombord, så det var heller ingen vei tilbake.

Etter ca. tre kvarter kom det en myndig dame som begynte å presse seg forbi. Å, skal hun forbi? var min første tanke. Men heldigvis var det fordi hun hadde funnet tak i en nøkkel, og var på vei for å åpne døra til den låste kupeen. Vi sørget for å stille oss sånn at når damens følge (to menn som hadde stått ved siden av oss) hadde kommet seg på plass, så kunne også vi smette inn. Puh! Det var godt å sitte! Kofferten måtte bli igjen på gangen, men det gikk også fint. Så kunne vi nyte turen likevel og et par timer senere kunne vi hoppe i land på sentralstasjonen i Warszawa.

Plast

En av grunnene til at vi bestemte oss for å ta dette tidlige toget var at vi hadde sett plakater ved kulturpalasset om at det var mumieutstilling der. Og en dinosaurutstilling. Vi fikk ikke med oss dette da vi var i Warszawa uken før, men nå tenkte vi at dette kunne bli spennende. Dessverre viste det seg at mumien var av plast, og at utstillingen var for barn, så da dro vi til gamlebyen i stedet. Vi kjøpte en dagsbillett på trikk/buss/metro, tok en trikk i riktig retning, og gikk det siste stykket til gamlebyen. Her var det mange folk, og mange gikk og bar på polske flagg med et rart symbol på. Vi merket oss egentlig ikke spesielt med det i starten.

Warszawas havfrue. Legg merke til ungen som presterer å falle akkurat når jeg tar bilde.

En merkelig opplevelse

Da vi hadde vandret rundt litt kom vi til et torg. Midt på torget her var det en statue, Warszawas havfrue. Den er litt anderledes enn København sin «lille havfrue». Jeg var på dette tidspunktet begynt å bli desperat tørst. Det var veldig varmt og vi hadde gått langt og lenge. Men det var jo ikke en kiosk å se. Bare restauranter hvor du kunne få kjøpt en munnfull vann for tilsvarende 40 kroner. Glem det!

Mens Jardar filmet litt, gikk jeg en runde for å se om jeg kunne finne noen som solgte litt større flasker. Det fant jeg ikke. På vei inn på torvet igjen ble jeg oppmerksom på at de jeg passerte stod stille, og de så litt rart på meg. Så så jeg plutselig at alle stod stille! Og nå hørte jeg at kirkeklokkene ringte og flyalarmen ulte. Folk på restaurantene hadde reist seg, og alle stod rett opp og ned med hendene foran seg og så veldig andektige ut. Jeg bråstoppet og rørte ikke en finger på 2-3 minutter. Da var det hele over, og folk satte seg igjen, og begynte å prate som normalt. Da var klokka 17:03. Datoen var 1. august.

Hva var det der?

Jardar hadde opplevd det på samme måte som meg. Vi spurte en som solgte bøker og kort ved torget, og han kunne fortelle at det denne dagen var 65 år siden Warszavaoppstanden, 1. august 1944. Det ble markert på denne måten. Da fikk vi også svar på hvorfor alle gikk rundt med polske flagg denne dagen, og hva det symbolet som var på flagget var for noe. Det var symbolet til hjemmearmeen, Armia Krajowa, en polsk motstandsgruppe som tok del i denne oppstanden, og symbolet har siden blitt et symbol for selve Warszawaoppstanden.

Hjemvei

Vi hadde lagt oss inn på flyplasshotellet denne natten, Marriot Courtyard Warsaw Airport. Her også opplevde vi å bli oppgradert til et bedre rom. Jeg hadde lagt inn et par ønsker da jeg bestilte rommet, «king size bed» og en ting til jeg ikke husker i farten, og det kunne virke som om alle «king size»-rommene var opptatt i den priskategorien jeg hadde bestilt. Men i stedet for å nedgradere senga (noe de i følge bestillingsvilkårene var i sin fulle rett til å gjøre), så oppgraderte de rommet. Kanskje var det «dr. Jardar» sin skyld…?

Senga var i alle fall god, og dagen etter var det bare å spasere over veien til terminalen. Praktisk. Vi brukte opp litt złoty i taxfreen, og gikk ombord i flyet i 14-tida. Vel hjemme i Trondheim var vi i 21-tida samme kveld.

Etter en uke på pilegrimsvandring i Esperantoland, var det godt å være hjemme igjen.

Jardars post om hjemreisen kan leses her.

[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]

En pilegrimsvandring (1): Warszawa

Det er jo blitt så populært å dra på sånn pilegrimsreise nå for tiden. Så hvorfor ikke? Nå var kanskje min pilgrimsreise av et litt annet kaliber enn det man vanligvis forbinder med slikt. Den var nemlig av helt ikke-religiøs art (selv om mange nok har et tilnærmet religiøst forhold også til dette).

Onsdag 22. juli reiste vi til Polen med den 94. esperanto-verdenskongressen (Universala Kongreso de Esperanto) som mål. I år skulle denne foregå i Białystok, nord-øst i Polen. Dette var fødebyen til Ludwik Lejzer Zamenhof, han som lanserte språket esperanto i 1887. Her ble han født 15. desember 1859 – altså for 150 år siden. Jubileum i byen, altså.

Vi var først et par dager i Warszawa, og det var her vi begynte vår «pilegrimsferd».

La Tombo de L. L. Zamenhof

Én ting har vi i alle fall til felles med de mer tradisjonelle pilegrimmene. Vi gikk på oss såre føtter. Vi bestemte oss nemlig for å benytte apostlenes hester de vel 3-4 kilometrene fra sentrum til den jødiske gravplassen, nord-vest i byen. Jardar i nye sandaler, og jeg med bare føtter i mine sandaler. Heldigvis var vi godt utrustet med gnagsårplaster, og når vi begynte å gå tom, så var det et «Apteka» på hvert getehjørne og vel så det, så det var ingen fare med det forsåvidt, bortsett fra at det ble fryktelig vondt å gå etterhvert.

Men hvorfor i alle dager pilegrimmer vi til den jødiske gravplassen i Warszawa? Jo, for det er her Zamenhof ligger begravet. Den samme Zamenhof som er nevnt i første avsnitt. Graven, omtalt som «La tombo» i esperantokretser, er etterhvert blitt et svært gjenkjennelig monument med stor, grønn stjerne og det hele (esperanto har grønn stjerne som symbol). Monumentet på graven er reist av «La tutmonda esperantistaro» – hele verdens esperantister.

Gravstøtter i hulter til bulter på den jødiske gravplassen.

Å vandre rundt på en jødisk gravplass var i det hele tatt en ganske interessant opplevelse, for hele atmosfæren er totalt forskjellig fra hjemme. Her «lagrer» de sine døde nærmest oppå hverandre, og gravsteinene stod hulter til bulter, som om de var slengt inn på et bøttekott.
Jeg har forstått det slik at en jødisk grav aldri slettes, slik det er vanlig å gjøre her hjemme, så da kan de nok ikke koste på seg tre meter gress mellom hver støtte, nei.

Dagen etter, fredag, var vi tilbake for å ta litt bedre bilder – denne gangen med litt mer moderne hestekrefter, nemlig trikk (litt mer om slikt lenger nede). Samtidig måtte vi da oppsøke turens andre pilegrimsmål, nemlig gaten med navnet «Esperanto».

Gatenavn og stedsnavn som heter noe med esperanto er alltid et yndet mål for esperantofolk med fotoapparat, og vi er forsåvidt ikke så mye bedre

Kart med esperanto-gate i øst og gravplass i vest (klikk for å se Google-kart)

Kartet til høyre viser gravplassen til venstre (skogen) og esperantogaten et par kvartaler østover. Jardar har bilde av gateskiltet på sin blogg. (Enda litt lenger øst ligger gaten Ludwika Zamenhofa, men vi orket ikke å pilegrimme oss dit, det fikk være nok for denne gangen.)

Kollektivt risikoprosjekt

Kollektivtrafikken i Warszawa er som himmel og helvete.

Himmel: Det er billig. En drosjetur var billigere enn bussen hjemme. Og vi kjøpte en tredagersbillett som gjaldt både trikk, buss og metro for 16 Złoty (ca. 33 kroner).

Helvete: Det går grusomt fort. Vårt første møte med Polen var en drosjesjåfør som kjørte 90-100 km/t i 50/60-sonen. Og det uten at han kjørte forbi så veldig mange, for alle kjørte like fort. Men når han kjørte forbi noen, så foregikk det som fil-slalåm. Vi oppdaget etterhvert at dette ikke var unikt for denne sjåføren, men gjaldt så godt som alle. Også bussjåføren kjørte som et svin, og vi måtte holde oss fast i setene foran for ikke å bli slengt rundt. Trikk var litt bedre, siden det gikk på skinner, så vi holdt oss mest til det så langt det var mulig. For det gikk stort sett en trikk, og det var ganske greit å finne ut hvor vi skulle.

Hotell

Hotellet vi bodde på (Novotel Centrum) hilse oss velkommen som sin «special guest», og oppgraderte rommet vårt til en mini-suite med to rom, salong, to TV-er, minibar, espressomaskin, og stor dobbeltseng med dobbeltdyne. Jeg har en gøyal mistanke om at dette var fordi jeg bestilte rommet i navnet til Dr. Jardar Men det kan også ha vært, som Jardar antyder i sin post, overbooking. Det får vi sikkert aldri vite. Men jeg tror nå likevel det hjalp å hete «Dr.», jeg da.

Utsikten fra 21. etasje var i alle fall upåklagelig. Under ser du er et kvelds/natt-bilde tatt fra vinduet mot Sentralstasjonen og kulturpalasset.

Lørdag ettermiddag, 25. juli, hoppet vi på toget til Białystok med flere «pilegrimsmål» i sikte. Fortsettelse følger…
Jardar har blogget om samme reise her.

Utsikt mot kulturpalasset fra 21. etasje.

—
[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]