Bjalistoka kultur(ment)o

(Dette er en artikkel på esperanto skrevet til Norvega Esperantisto 4/2009, og den er i stor grad en svært kortfattet versjon av det norske lesere allerede har fått med seg i «pilegrimsvandringspostene». For en forklaring på tittelen, se fotnoten under.*
Ĉi tiu artikolo unue aperis en Norvega Esperantisto 4/2009)

Fine de julio ni veturis al Pollando por partopreni en la 94a Universala Kongreso de Esperanto. Ĉi-jare ĝi okazis en Bjalistoko, kiu estis la naskiĝurbo de L. L. Zamenhof. Kaj ankaŭ ne eblis malkapti la fakton ke pasis 150 jaroj post la naskiĝo de D-ro Esperanto. Do ni festis la jubileon dum tuta semajno!

La kongresejo.

Ĉirkaŭ 1800 homoj venis al Bjalistoko por partopreni en la kongreso. Mi supozas ke oni antendis multe pli ol tiom por tiu ĉi senkompara jubilea kongreso. Sed eble pro financa krizo, la «hotelskandalo» de UEA aŭ aliaj kialoj, nur 1800 aperis. Domaĝe.

La programo ĉi-jare estis abunda. Tiom abunda, ke estis preskaŭ tro multe. Ne troviĝis multe da tempo por ripozo, kaj ni certe ne kapablis partopreni ĉion kion ni deziris. Precipe la kulturaj programeroj estis multnombraj. Multaj koncertoj, teatraĵoj, pupteatro, fajro-teatro ktp. Kaj ofte ili okazis samtempe. La urbo kaj lokaj artistoj multege kaj bonege kontribuis por ke la kongreso fariĝu sukceso.

Sed unu afero okazis fojon post fojo: programeroj, precipe koncertoj, ĉiam komenciĝis 15-30 minutojn malfrue, kaj aldone daŭris 15-45 minutojn pli longe ol indikite en la programo, eĉ se alia koncerto devus komenci tuj poste en la sama ejo. Pro tio, ankaŭ la dua koncerto eĉ pli malfruiĝis. Tio fariĝis pli ofte la regulo ol la escepto, kaj ege ĝenis nin. Precipe tiun vesperon kiam ni atendadis la fajro-teatron, kiu komenciĝus je la 21a horo. Sed pro tre malfrua koncerto en la salono Zamenhof apude, la fajro-teatro, kiu estis okazonta ekstere, prokrastiĝis je 45 minutoj! Kaj kuloj turmentis nin! Mi samopinias kun iu germano, kiu staris proskime al ni, saltante kaj frapante: «Ho ve, tiuj polaj kuloj! Fikuloj!»

La fajro-teatro estis bela spektaklo, kaj la fajro forpelis la (fi)kulojn.

La LKK kaptis la ŝancon por fari kelkajn ŝanĝojn al la tradicia programo. La tradicia «Interkona vespero» ne okazis, sed dum la unua vespero oni povis partopreni du (malfruigitajn) koncertojn. La internacia arta vespero tute ne estis internacia, sed vere Eŭropa arta vespero. Iom da internacieco savis la Internacia koruso (per siaj nur tri kantoj), kaj la Brazila rep-artisto Tony (kiu senplane estis invitata sur la scenejon). La aliaj programeroj estis pola kantistino, pola/belarusa popolkantistoj kaj JoMo. Certe la artistoj estis ege lertaj kaj bonegaj, sed nur tiuj kvar, plej multe eŭropaj, programeroj en la Internacia Arta Vespero? Ni ege manksentis la diversecon de la tradicia IAV!

La «naskiĝdomo».

Kaj tio estas alia afero: la manko de variado. Multaj spektantoj forlasis la Internacian Artan Vesperon, kaj ankaŭ la Nacian Vesperon, pro maldiverseco kaj daŭro. La artistoj ja estis tre, tre bonaj, sed ĉiuj programeroj estis en si mem plenaj koncertoj. Do, estis superdozo, kaj homoj tediĝis.

Sed krom la manko de tempokontrolo, la Bjalistoka kongreso estis la plej bona kaj amuza kongreso kiun mi iam partoprenis! Estis bela urbo kun ege interesaj historio kaj kulturo. Kaj la faka programo ankaŭ estis tre interesa, ekzemple Otto Prytz tre interese prelegis pri brajlo en la Internacia Kongresa Universitato.

Merkrede, Jardar kaj mi piediris en la urbo kaj vizitis esperantorilatajn vidindaĵojn. Ni vizitis la straton (Ludwika Zamenhofa), la naskiĝdomon (kun la fama pentraĵo), kiu ne vere estas «La domo», sed situas en la sama loko. Ni ankaŭ vizitis la Zamenhof-buston kaj la novan Zamenhof-centron (kiu efektive ne havis ekspozicion pri Zamenhof, sed pri la vivo en la urbo Bjalistoko dum la tempo kiam Zamenhof loĝis tie (1859–1873)). Tre interese.

Esperantokuko

Ni ankaŭ kompreneble vizitis la kafejon Esperanto, kiu situas en la «Urbodomo» (kiu fakte neniam funkciis kiel urbodomo, sed la domo nomigis tiel ĉar «vera urbo devas havi urbodomon!»). En kafejo Esperanto, ni interalie manĝis bongustegan esperantokukon – eĉ kun verda stelo!

La ĉeestantaj trondheimanoj ekamikumis kun bonaj amikoj el la ĝemela urbo Darmstadt en Germanio. La klubo en Darmstadt bone prizorgas la rilatojn kun ĉiuj siaj ĝemelaj urboj, kaj estis ege agrable ekkoni ilin.

La semajno en Bjalistoko finiĝis tro rapide. Dankon al ĉiuj kiuj partoprenis kaj kontribuis.

––
* Tittelen er et ordspill som både kan leses som «Białystok-kultur» (Bjalistoka kulturo) og «Białystokisk myggtortur» (Bjalistoka kulturmento [kul-turmento]).

En pilegrimsvandring (4): I Zamenhofs fotspor

Onsdager er hviledag på Universala kongreso, i alle fall for dem som ikke har meldt seg på noen av heldags-ekskursjonene som blir arrangert. Nå hvilte forsåvidt ikke vi heller særlig mye, men vi tok det i alle fall i vårt eget tempo.

Denne dagen (29. juli) hadde vi bestemt oss for å ta pilegrims-beina fatt igjen, og vandre rundt i byen, og i alle fall få med oss de viktigste esperantorelaterte severdighetene, og kanskje litt til. I bærenettet vi fikk utdelt da vi registrerte oss ved ankomst lørdagen i forveien, lå det blant annet en folder med kart og anbefalte ruter man kunne gå hvis man ønsket en kort eller en lang tur. Nå er ikke vi kjent for å følge slike anbefalinger slavisk, men den var et nyttig hjelpmiddel for å vise hvor vi kunne gå.

Apoteker var ikke mangelvare i Polen

Apteka

Før vi dro måtte jeg forevige utsikten fra hotellrommet. Langs bygget på andre siden av gaten var det nemlig intet mindre enn tre apoteker ved siden av hverandre. Bildet illustrerer veldig godt situasjonen både i Warszawa og i Białystok. Trenger du plutselig et apotek er det bare å gå 10 meter i en eller annen retning, så finner du et.

ul. Ludwika Zamenhofa

Byen har selvfølgelig oppkalt en gate etter sin store sønn. Og hva var ikke mer passende enn å gi navnet til den gaten der han ble født og oppvokst, og bodde til han var ca. 14 år. Familien flyttet da fra Białystok til Warszawa. Vårt første mål for dagen ble derfor gaten med det flotte navnet Ludwika Zamenhofa, og i kjent esperantist-stil måtte det tas bilde av skiltet.

Gaten hvor Zamenhof ble født, og som nå bærer hans navn.

På vei nordover langs gaten på vei til neste mål, kom det brått en lyd fra torget bak oss som fikk oss til å tverrvende og spurte tilbake. Der kom nemlig de første tonene fra esperanto-hymnen, La Espero, og vi tenkte at nå er det noe som foregår på torget som vi må få med oss. Men da vi rundet hjørnet, var det ingenting å se, og det første verset fra sangen var over, og det ble stille. Spilte de bare ett vers? Hvorfor? Og hvor? Her er det jo ingen å se bortsett fra vanlige folk som gikk omkring.

Vi må ha vært et morsomt syn der vi kom i full fart, plutselig stoppet og kikket oss forvirret rundt. Det eneste vi hørte var en stemme som snakket i en høytaler på uteserveringen på en restaurant der, og vi måtte konkludere med at det nok var radioen som hadde spilt esperanto-hymnen. Det var jo forsåvidt litt morsomt, men vi følte oss nesten litt snytt.

La naskiĝdomo.

Det var ganske tydelig at «hele byen» var med og arrangerte denne kongressen. Mange lokale bedrifter hadde tydeligvis stilt som sponsorer, og vi så logoen til kongresen i mange butikkvinduer, sammen med andre skilt og tekster på/om esperanto. I tillegg var det små esperantoflagg, sammen med det polske flagget og podlaskie-flagget, langs flere av gatene i byen. Så vi følte oss virkelig velkommen til byen.

La naskiĝdomo

Etter bomturen til torget bega vi oss i vei langs Zamenhof-gaten igjen. Vårt andre pilegrimsmål for dagen var det som i esperantokretser blir omtalt som «la naskiĝdomo» (fødselshuset). Det huset hvor Zamenhof ble født. Nå ble Zamenhof født i et trehus i 1859, så det huset eksisterer nok ikke lenger. Men det huset som nå står på samme sted, og har adressen ul. Ludwika Zamenhofa nr. 26, er likevel blitt en severdighet.

Esperantister har valfartet til dette stedet lenge, både da det gamle huset fortsatt stod, og etter at det nye kom opp på 1950-tallet. Den viktigste grunnen i dag er nok det som bildet til høyre viser, nemlig maleriene på veggen i Trompe l’oeil-stil. Øverst står det noen glade barn med ballonger. I midten ser vi en eldre Zamenhof som skuer utover fra sin balkong. Og nederst, sittende i vinduet, to esperanto-pionerer fra Białystok som var svært viktige for utbredelsen av esperantobevegelsen i mellomkrigstiden, Jakub Szapiro og Abraham Zbar. Maleriet er en gjengivelse av et berømt bilde som ble tatt av de to i 1930-årene.

Minneplakett

Veggen ble malt våren 2008 av Andrzej Muszyński, som selv er fra Białystok. Minneplaketten på veggen ble satt opp da det var verdenskongress i Warszawa i anledning 100-årsjubileet for Zamenhofs fødsel i 1959, men ble pusset opp samtidig med at maleriene kom på plass. På den står det på polsk og esperanto: «Her stod huset hvor dr. Ludwik Zamenhof, skaperen av det internasjonale språket esperanto, ble født 15. desember 1859».

Zamenhof-park
Ikke så veldig langt fra gaten og huset, fant vi parken hvor det står en forholdsvis stor byste av Ludwik Zamenhof. Det var en vakker liten park med stilig fontene hvor det var en rund stein som rullet rundt. Bysten stod i den ene enden av parken.

Bysten av Zamenhof

Det var nok noen hundre esperantofolk innom her for å ta bilder denne dagen. Det var nesten kamp om å få komme til, og du skulle ikke somle lenge før det hadde dannet seg en liten kø med folk som både skulle ta bilde av selve bysten, og også selv bli tatt bilde av foran bysten. Gjerne flere bilder. Vi var selvfølgelig ikke noe bedre.

Ved de fleste monumenter i byen var det satt opp stativer med flagg. Også her ved bysten. Esperanto-flaggene hadde det visst med å forsvinne, fikk vi vite senere, men ble erstattet ganske fort. Da vi var der denne onsdagen var i alle fall alle flaggene på plass.

Parken med bysten av Zamenhof, og esperantofolk som tar bilder.

Esperanto Café holdt til i dette huset ved byplassen.

Esperantokake på Esperanto Café

Nå var det lunsjtid, og hva var da ikke mer naturlig enn å ta en tur innom Esperanto Café? Kafeen holder til ved bytorget midt i byen, i et monumentalt hus som på esperanto blir kalt «la Urbodomo» (rådhuset), men som aldri har fungert som rådhus. Det ble bygd i sin tid fordi man mente at enhver by med respekt for seg selv burde ha et slikt hus. Det har i hovedsak vært brukt som handelshus med små kjøpmannsboder rundt hele. Men nå er det altså en esperanto-kafé der.

Esperantokake

Etter en god lunsj bestilte vi esperanto-kake, og var veldig spent på hva det kunne være. Det viste seg å være en nydelig marsipankake – med grønn stjerne oppå. Den ble selvfølgelig også foreviget før den ble spist.

Białystok på Zamenhofs tid

Etter å ha spist oss god og mett på kake tok vi beina fatt igjen og satte kursen mot det ganske nyåpnede Zamenhof-senteret. Vi hadde fått vite av en esperantovenn som passerte mens vi var på kafeen, at det skulle starte en guidet omvisning om kort tid, kl. 14.

Selv om senteret bærer Zamenhofs navn, er dette i hovedsak en utstilling om byen Białystok, men med utgangspunkt i den tiden da Zamenhof bodde der, 1859–1873.

Utstillingen var ikke veldig omfattende men guiden vår var veldig flink og hadde stor kunnskap om byens vanlige historie og esperantohistorie. Her fikk vi også vite opphavet til navnet Białystok. Navnet betyr «hvit elv», etter den (i alle fall den gang) rene elven som renner gjennom byen.

Billettkjøp med komplikasjoner

På Zamenhof-senteret traff vi våre gode esperantovenner fra Trondheim. De kunne fortelle at de hadde vært og kjøpt billetter på jernbanestasjonen for turen tilbake til Warszawa på lørdag. Det var ikke bare enkelt, for damen bak luken kunne ikke engelsk, og hun var ikke særlig interessert i å prøve å forstå hva de mente heller, selv om «[to fingrer i været] bilet warszawa» ikke burde være så vanskelig å forstå. Men hun ble heller sint. Omsider hadde de visst fått det til likevel ved hjelp av noen som kunne littegrann engelsk, men de hadde ikke mange godord på plager for den sure, biske dama i luka.

Lappen vi fikk hjelp til å skrive før vi skulle dra og kjøpe billetter på jernbanestasjonen.

Vi hadde også tenkt oss på jernbanestasjonen i samme ærend den dagen. Men nå tok vi først en tur innom hotellet vårt for å få damene i resepsjonen til å skrive alt ned på en lapp til oss: «To billetter til Warzawa, lørdag 1. august kl. 10. 1. klasse. Helst reservert sete, hvis mulig. Ikke-røyk.» Nå følte vi oss litt tryggere, og tok en drosje til jernbanestasjonen.

Her var det to lange køer, og vi stilte oss i den ene av dem. Etterhvert fant vi ut at dette nok var den køen med den sureste dama. Hun andre virket langt hyggeligere, men vi ble stående, da vi som de fleste andre har dårlig erfaring når det kommer til å bytte kø underveis. To plasser foran oss stod to jenter. Da det ble deres tur begynte etterhvert en ganske heftig diskusjon mellom de to jentene og den sure dama bak luka. Siden det hele foregikk på polsk, forstod vi ikke et kvekk, men de oppgitte øyenkastene til de to jentene og også hun som stod foran oss i køen, fortalte sin egen historie. Diskusjonen tok litt tid, så Jardar stilte seg litt i den andre køen i et lite tynt håp om at den fortsatt gikk litt fortere (hadde vi stilt oss i den køen i utgangspunktet… jada…), og vi håpet kanskje at vi kunne unngå den sure dama. Men nei, hun som stod foran oss hadde bare et kort ærend, så vi endte opp hos den sure dama, ja.

Białystok jernbanestasjon. Jardar er på vei for å ta mimrebilde. Det viste seg etterhvert at det trolig var brua på den andre kanten Jardar hadde benyttet i 1993.

Vi stakk forsiktig lappen inn til henne, hun leste, og med høy, streng stemme sa hun noe som vi forstod som «NEI, ingen reservasjon!». «Ok, ok», sa vi så ydmykt i bare kunne. Så spurte hun om noe annet vi ikke forstod, men som vi til slutt, da hun viste oss en pengeseddel, forstod og svarte nikkende at, ja vi skal betale med «złoty», ikke med kort.

Vel, vi fikk våre billetter, og var glad for at vi hadde hatt med oss en ferdigskrevet lapp. Neste gang må vi også huske å få med hvordan vi har tenkt å betale, så vil det gå enda bedre.

Mimring

Mens vi nå var her, måtte vi også ta en titt på bussterminalen som Jardar hadde vært på forrige gang for å se om han kjente seg igjen. Den historien skrev han om her. Siden jeg nå hadde hørt den historien noen ganger, var jeg også nysgjerrig på hvordan det så ut der. Jeg tror ikke at de kan har gjort så mye med den terminalen på disse 16 årene, for det var et ganske trist syn.

Nå var det begynt å bli kveld, og vi gikk tilbake til sentrum for å prøve å finne oss litt mat. Vi endte opp på hotellrestauranten, og tok det med ro resten av kvelden. Føttene var nå såpass fulle av blemmer, og var så såre etter dagens lange pilegrimsvandring, at det nok var lurest å slappe av.

Neste dag var det allerede torsdag, og bare to hele dager igjen av kongressen. Mer om disse dagene i neste post.

Jardar har skrevet om vandringen vår i Białystok her.

[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]

En pilegrimsvandring (2): Ankomst Białystok

Lørdag 25. juli gikk vår tur videre med tog fra Warszawa til Białystok. Vi tenkte først å ta 11.25-toget, men her måtte vi gi opp. Det var stappfullt. Det var nemlig ikke mulig å få plassbilletter, og vognene bestod bare av små kupéer, så de fleste måtte stå i gangene. Vi orket ikke å presse oss inn på det toget, da vi allerede har opplevd å måtte ta til takke ståplass på tog (les mer om det her og her), og det fristet ikke til gjentakelse.

Vi gikk opp til billettkontoret og oppgraderte vår 2-klassebillett til en 1-klassebillett med plassreservering, og tok 14.15-toget i stedet. Togturen tok ca. 2,5 time, så vi var framme i Białystok ca. 16.50. (Fra jernbanestasjonen i Białystok hadde Jardar spesielle minner, som han skriver om her.)

Kongresejo

Kongressen (heretter også omtalt i sin forkortede form: UK) holdt til på det polytekniske universitetet i byen, og det var ikke helt enkelt å finne fram. Drosjesjåføren visste i alle fall ingenting om noen kongress, men han visste veien til «Politechnika», men der så vi ikke mye til noe som kunne likne på esperanto-kongress med unntak av et enslig lite flagg. Det viste seg etterhvert at merkingen som viste til «kongresejo» (kongressområdet) bestod av et gult A4-ark som var klistret på baksiden av en stolpe ved den trappen vi måtte gå opp. Smart.

Dette var kongressens første dag, og er vanligvis forbeholdt ankomst, registrering og «interkona vespero» (bli-kjent-kveld).

Som mye annet – skulle vi etterhvert erfare i løpet av uken – hadde den lokale arrangementkomiteen (LKK – Loka Kongresa Komitato) snudd litt rundt på ting. Den tradisjonelle «interkona vespero» var erstattet med et par konserter. Vi benyttet likevel anledningen til å treffe, og bli litt kjent med en liten gjeng esperanto-folk fra Darmstadt i Tyskland. Darmstadt er vennskapsbyen til Trondheim, og esperanto-klubben i Darmstadt er veldig flinke til å holde oversikt over, og å opprette kontakt med sine mange «vennskapklubber», og de hadde også tatt initiativ til dette møtet. Det var en veldig hyggelig gjeng, som vi møtte flere ganger gjennom uka.

Den første konserten som sluttet for sent

Polsk punktlighet

Klokka var nå 20, og i følge programmet skulle det begynne en 2-timers konsert med jødisk musikk i salen «Zamenhof» (alle saler på UK blir gitt navn etter tidligere kjente esperanto-folk, og «Zamenhof» er selvfølgelig alltid den største salen der hvor de største og viktigste tingene foregår). «Zamenhof» var her et stort telt som var slått opp på plenen utenfor universitetet. Vi kom oss på plass ca. 10 minutter forsinket, og her var det fullt liv med folkemusikk og dans, og vi antok dermed at det var den jødiske konsterten som var godt i gang (jeg hører jo ikke forskjell uansett ). Så gikk det 10-15 minutter, bandet sluttet å spille, noen sa noe på polsk, og folk begynte å gå.

Vi så ut som to spørsmålstegn der vi satt. Hva var dette? Skulle ikke konsterten vare i to timer? Hva var det som ble sagt? Var det den første konserten som var blitt forsinket? Vi fikk huket tak i en polsk dame som kunne fortelle at, joda, det var den første konserten som nå hadde blitt ferdig, og så ville det ta noen minutter å rigge til neste konsert som skulle startet kl. 20, men som nå kom i gang litt over 20.30.

Irena Urbańska

I løpet av uken skulle vi erfare at dette ikke var en engangshendelse. Nesten alle konserter startet 15-30 minutter forsinket, og varte 15-45 minutter lenger enn planlagt, selv om det var programfestet en annen konsert like etterpå på samme sted. Det begynte etterhvert å bli litt irriterende.

Men den jødiske sangerinnen som etterhvert fikk slippe til, var veldig god å høre på. Det var Irena Urbańska. Med seg hadde hun en pianist og komponist, Lesław Lic, som visstnok også spilte piano i filmen Schindlers liste.

Høytidelig åpning

Én ting var i alle fall slik som det alltid har vært: den høytidelige åpningen (solena inaŭguro) av kongressen på søndag den 26. Mange æresgjester og andre hilste kongressen, og mange av dem innledet med floskler som kan oversettes med: «Kjære meningsfeller! Det er en stor ære for meg på vegne av organisasjonen NN å hilse denne kongressen i Białystok. Den byen hvor vår mester, Ludoviko Zamenhof, ble født for 150 år siden.» Egentlig ganske kjedelig i lengden.

Så når et annet, svært tradisjonelt innslag, nemlig hilsner fra representanter fra alle land som var tilstede (61 i alt) skulle begynne, sa konferansieren: «Vær så snill, vi vet at vi er i Białystok, vi vet at det var her Zamenhof ble født for 150 år siden, og vi vet at esperanto er et flott språk, så vi trenger ikke å høre det flere ganger. Vær kortfattet.» De fleste etterfulgte faktisk til min overraskelse denne anmodningen. Tidligere år har man også blitt oppfordret om å fatte seg i korthet, men da ble det liksom satt en grense ved at man kunne bruke kun ett verb (forsøk å holde en lang tale med bare ett verb…), men det har ikke hjulpet mye på folks taletrengthet. Et rykte skal ha det til at en av styrerepresentantene i UEA (Verdensesperanto-forbundet) i år hadde uttalt at hun foretrakk «sen-verbaj salutoj» (verbløse hilsner). Men selv om mange var kortfattet i år, måtte noen få måtte likevel holde en liten tale om at det var en stor ære på vegne av det og det landet å hilse den 94. kongressen…

Jardar, derimot, som hilste fra Norge, var den mest kortfattede av alle da han sa: «Samlingvanoj. Saluton!» (Samspråklige. Hei!)

Judith på lokal-TV

Linselus

Siden Jardar hilste, måtte han sitte på podiet under hele åpningen. Jeg fant meg plass litt bak i salen sammen med Einar. Underveis ble jeg oppmerksom på en mann som stod og filmet oss. Ganske lenge også faktisk. Jeg forsøkte å sitte så skikkelig og rett i ryggen som jeg kunne.

Det viste det seg at det var lokal-TV (Białystok TV – TV Esperanto) som hadde vært på åpningen, og der var jeg – midt i bildet i noen sekunder. Innslaget kan sees her, og jeg er å finne ca. 05:25 uti.

Forberedelse til gruppebilde

Gruppebilde

I følge programmet skulle det rett etter den høytidelige åpningen være «komuna fotado» (fellesfotografering) av alle kongressdeltakerne. Vi var på forhånd veldig spente på hvordan de hadde tenkt å få til det. Det er ikke lett å samle 1800 individualister til gruppebilde, så dette må de organisere godt hvis de skal få det til.

Men det gjorde de ikke.

Først etter at åpningsprogrammet var ferdig, og folk hadde begynt å bevege seg mot utgangen, kom det en fyr på podiet som forsøkte å informere om fellesfotograferingen som skulle foregå rett utenfor om 15 minutter.

Høyt henger de…

For det første var det nesten ingen som hørte hva han sa, selv ikke jeg som forsøkte å høre etter. Og for det andre er det veldig vanskelig å få folk til å holde seg på ett sted, eller komme tilbake etter at de har blitt spredt, på grunn av noe som skjer om ca. 15 minutter.

Vi forsøkte i alle fall å holde oss på stedet, men ante ikke, og klarte ikke å finne ut hvor denne fotograferingen skulle finne sted. Men så, over en halvtime senere, så vi at det kom en stigebil fra brannvesenet kjørende. Jaha, fotografen skal sikkert plasseres oppi korga der. Men det gikk fortsatt flere minutter før vi endelig hørte noen rope «Komuna fotado! Tie!» (Fellesfotografering! Der!)

Så vi beveget oss i den retningen sammen med, tja, et par hundre andre, kanskje. I alle fall ikke 1800! Ingen beskjeder ble gitt om hvordan vi skulle stille oss opp (bortsett fra at vi etterhvert fikk beskjed om å vinke), så vi sto nå litt sånn spredt og uryddig på plenen mens fotografene ble heist opp. Men det var nå uansett et gøyalt minne. Kanskje flere stiller opp neste gang, hvis det blir en fast post på programmet.

Louis-Christophe Zaleski-Zamenhof med tegningen av sin bestefar, L. L. Zamenhof i bakgrunnen.

Esperantokjendiser

Ja, vi har dem i «Esperantujo» (Esperantoland) også. Kjendisene. Den største av alle er (naturlig nok) Louis-Christophe Zaleski-Zamenhof, barnebarnet til selveste Dr. L. L. Zamenhof. Han får knapt nok gå i fred på kongressområdet, men alle skal ta bilde og gjerne hilse på, og snakke litt med mannen. Og det er veldig stor stas. Jeg knipset et bilde av ham da han hilste kongressen under åpningen (noe han har gjort hvert år siden 50-tallet). Storskjemen hadde særlig én flott vinkel hvor det på teltets langside bak taleren var hengt opp et banner som viste en tegning av Zamenhof senior.

Universala kongreso – litt historie

Årets kongress var den 94. i rekken. Den aller første kongressen fant sted i 1905 i Boulogne-Sur-Mer i Frankrike. Den gangen var det 688 personer tilstede fra 20 land. Årets kongress trakk til seg nesten 1900 deltakere fra 61 land. Kongressen har blitt arrangert i Norge to ganger. I Oslo i 1952, og i Bergen i 1991. Den største kongressen noensinne ble arrangert i Warszawa i 1987, da man feriet 100-årsjubileet for lanseringen av esperanto. Da var 5946 personer samlet.

Under åpningen av årets kongress, da Humphrey Tonkin presenterte årets kongresstema, ba han alle i publikum som hadde vært til stede på kongressene i Warszawa, først i 1959 (Zamenhof 100 år) og så i 1987, om å rekke opp hånden. Det var det veldig mange som gjorde.

Neste post vil handle om programmet på UK, både kulturelt og intellektuelt.
Jardar har postet fra vår ankomst til kongressen her.

[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]

En pilegrimsvandring (1): Warszawa

Det er jo blitt så populært å dra på sånn pilegrimsreise nå for tiden. Så hvorfor ikke? Nå var kanskje min pilgrimsreise av et litt annet kaliber enn det man vanligvis forbinder med slikt. Den var nemlig av helt ikke-religiøs art (selv om mange nok har et tilnærmet religiøst forhold også til dette).

Onsdag 22. juli reiste vi til Polen med den 94. esperanto-verdenskongressen (Universala Kongreso de Esperanto) som mål. I år skulle denne foregå i Białystok, nord-øst i Polen. Dette var fødebyen til Ludwik Lejzer Zamenhof, han som lanserte språket esperanto i 1887. Her ble han født 15. desember 1859 – altså for 150 år siden. Jubileum i byen, altså.

Vi var først et par dager i Warszawa, og det var her vi begynte vår «pilegrimsferd».

La Tombo de L. L. Zamenhof

Én ting har vi i alle fall til felles med de mer tradisjonelle pilegrimmene. Vi gikk på oss såre føtter. Vi bestemte oss nemlig for å benytte apostlenes hester de vel 3-4 kilometrene fra sentrum til den jødiske gravplassen, nord-vest i byen. Jardar i nye sandaler, og jeg med bare føtter i mine sandaler. Heldigvis var vi godt utrustet med gnagsårplaster, og når vi begynte å gå tom, så var det et «Apteka» på hvert getehjørne og vel så det, så det var ingen fare med det forsåvidt, bortsett fra at det ble fryktelig vondt å gå etterhvert.

Men hvorfor i alle dager pilegrimmer vi til den jødiske gravplassen i Warszawa? Jo, for det er her Zamenhof ligger begravet. Den samme Zamenhof som er nevnt i første avsnitt. Graven, omtalt som «La tombo» i esperantokretser, er etterhvert blitt et svært gjenkjennelig monument med stor, grønn stjerne og det hele (esperanto har grønn stjerne som symbol). Monumentet på graven er reist av «La tutmonda esperantistaro» – hele verdens esperantister.

Gravstøtter i hulter til bulter på den jødiske gravplassen.

Å vandre rundt på en jødisk gravplass var i det hele tatt en ganske interessant opplevelse, for hele atmosfæren er totalt forskjellig fra hjemme. Her «lagrer» de sine døde nærmest oppå hverandre, og gravsteinene stod hulter til bulter, som om de var slengt inn på et bøttekott.
Jeg har forstått det slik at en jødisk grav aldri slettes, slik det er vanlig å gjøre her hjemme, så da kan de nok ikke koste på seg tre meter gress mellom hver støtte, nei.

Dagen etter, fredag, var vi tilbake for å ta litt bedre bilder – denne gangen med litt mer moderne hestekrefter, nemlig trikk (litt mer om slikt lenger nede). Samtidig måtte vi da oppsøke turens andre pilegrimsmål, nemlig gaten med navnet «Esperanto».

Gatenavn og stedsnavn som heter noe med esperanto er alltid et yndet mål for esperantofolk med fotoapparat, og vi er forsåvidt ikke så mye bedre

Kart med esperanto-gate i øst og gravplass i vest (klikk for å se Google-kart)

Kartet til høyre viser gravplassen til venstre (skogen) og esperantogaten et par kvartaler østover. Jardar har bilde av gateskiltet på sin blogg. (Enda litt lenger øst ligger gaten Ludwika Zamenhofa, men vi orket ikke å pilegrimme oss dit, det fikk være nok for denne gangen.)

Kollektivt risikoprosjekt

Kollektivtrafikken i Warszawa er som himmel og helvete.

Himmel: Det er billig. En drosjetur var billigere enn bussen hjemme. Og vi kjøpte en tredagersbillett som gjaldt både trikk, buss og metro for 16 Złoty (ca. 33 kroner).

Helvete: Det går grusomt fort. Vårt første møte med Polen var en drosjesjåfør som kjørte 90-100 km/t i 50/60-sonen. Og det uten at han kjørte forbi så veldig mange, for alle kjørte like fort. Men når han kjørte forbi noen, så foregikk det som fil-slalåm. Vi oppdaget etterhvert at dette ikke var unikt for denne sjåføren, men gjaldt så godt som alle. Også bussjåføren kjørte som et svin, og vi måtte holde oss fast i setene foran for ikke å bli slengt rundt. Trikk var litt bedre, siden det gikk på skinner, så vi holdt oss mest til det så langt det var mulig. For det gikk stort sett en trikk, og det var ganske greit å finne ut hvor vi skulle.

Hotell

Hotellet vi bodde på (Novotel Centrum) hilse oss velkommen som sin «special guest», og oppgraderte rommet vårt til en mini-suite med to rom, salong, to TV-er, minibar, espressomaskin, og stor dobbeltseng med dobbeltdyne. Jeg har en gøyal mistanke om at dette var fordi jeg bestilte rommet i navnet til Dr. Jardar Men det kan også ha vært, som Jardar antyder i sin post, overbooking. Det får vi sikkert aldri vite. Men jeg tror nå likevel det hjalp å hete «Dr.», jeg da.

Utsikten fra 21. etasje var i alle fall upåklagelig. Under ser du er et kvelds/natt-bilde tatt fra vinduet mot Sentralstasjonen og kulturpalasset.

Lørdag ettermiddag, 25. juli, hoppet vi på toget til Białystok med flere «pilegrimsmål» i sikte. Fortsettelse følger…
Jardar har blogget om samme reise her.

Utsikt mot kulturpalasset fra 21. etasje.

—
[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]