h1

En pilegrimsvandring (1): Warszawa

lørdag 8. august 2009

Det er jo blitt så populært å dra på sånn pilegrimsreise nå for tiden. Så hvorfor ikke? Nå var kanskje min pilgrimsreise av et litt annet kaliber enn det man vanligvis forbinder med slikt. Den var nemlig av helt ikke-religiøs art (selv om mange nok har et tilnærmet religiøst forhold også til dette).

Onsdag 22. juli reiste vi til Polen med den 94. esperanto-verdenskongressen (Universala Kongreso de Esperanto) som mål. I år skulle denne foregå i Białystok, nord-øst i Polen. Dette var fødebyen til Ludwik Lejzer Zamenhof, han som lanserte språket esperanto i 1887. Her ble han født 15. desember 1859 – altså for 150 år siden. Jubileum i byen, altså.

Vi var først et par dager i Warszawa, og det var her vi begynte vår «pilegrimsferd».

La Tombo de L. L. Zamenhof

La Tombo de L. L. Zamenhof

Én ting har vi i alle fall til felles med de mer tradisjonelle pilegrimmene. Vi gikk på oss såre føtter. Vi bestemte oss nemlig for å benytte apostlenes hester de vel 3-4 kilometrene fra sentrum til den jødiske gravplassen, nord-vest i byen. Jardar i nye sandaler, og jeg med bare føtter i mine sandaler. Heldigvis var vi godt utrustet med gnagsårplaster, og når vi begynte å gå tom, så var det et «Apteka» på hvert getehjørne og vel så det, så det var ingen fare med det forsåvidt, bortsett fra at det ble fryktelig vondt å gå etterhvert.

Men hvorfor i alle dager pilegrimmer vi til den jødiske gravplassen i Warszawa? Jo, for det er her Zamenhof ligger begravet. Den samme Zamenhof som er nevnt i første avsnitt. Graven, omtalt som «La tombo» i esperantokretser, er etterhvert blitt et svært gjenkjennelig monument med stor, grønn stjerne og det hele (esperanto har grønn stjerne som symbol). Monumentet på graven er reist av «La tutmonda esperantistaro» – hele verdens esperantister.

Gravstøtter i hulter til bulter på den jødiske gravplassen

Gravstøtter i hulter til bulter på den jødiske gravplassen.

Å vandre rundt på en jødisk gravplass var i det hele tatt en ganske interessant opplevelse, for hele atmosfæren er totalt forskjellig fra hjemme. Her «lagrer» de sine døde nærmest oppå hverandre, og gravsteinene stod hulter til bulter, som om de var slengt inn på et bøttekott.
Jeg har forstått det slik at en jødisk grav aldri slettes, slik det er vanlig å gjøre her hjemme, så da kan de nok ikke koste på seg tre meter gress mellom hver støtte, nei.

Dagen etter, fredag, var vi tilbake for å ta litt bedre bilder – denne gangen med litt mer moderne hestekrefter, nemlig trikk (litt mer om slikt lenger nede). Samtidig måtte vi da oppsøke turens andre pilegrimsmål, nemlig gaten med navnet «Esperanto».

Gatenavn og stedsnavn som heter noe med esperanto er alltid et yndet mål for esperantofolk med fotoapparat, og vi er forsåvidt ikke så mye bedre🙂

Kart med esperanto-gate

Kart med esperanto-gate i øst og gravplass i vest (klikk for å se Google-kart)

Kartet til høyre viser gravplassen til venstre (skogen) og esperantogaten et par kvartaler østover. Jardar har bilde av gateskiltet på sin blogg. (Enda litt lenger øst ligger gaten Ludwika Zamenhofa, men vi orket ikke å pilegrimme oss dit, det fikk være nok for denne gangen.)

Kollektivt risikoprosjekt

Kollektivtrafikken i Warszawa er som himmel og helvete.

Himmel: Det er billig. En drosjetur var billigere enn bussen hjemme. Og vi kjøpte en tredagersbillett som gjaldt både trikk, buss og metro for 16 Złoty (ca. 33 kroner).

Helvete: Det går grusomt fort. Vårt første møte med Polen var en drosjesjåfør som kjørte 90-100 km/t i 50/60-sonen. Og det uten at han kjørte forbi så veldig mange, for alle kjørte like fort. Men når han kjørte forbi noen, så foregikk det som fil-slalåm. Vi oppdaget etterhvert at dette ikke var unikt for denne sjåføren, men gjaldt så godt som alle. Også bussjåføren kjørte som et svin, og vi måtte holde oss fast i setene foran for ikke å bli slengt rundt. Trikk var litt bedre, siden det gikk på skinner, så vi holdt oss mest til det så langt det var mulig. For det gikk stort sett en trikk, og det var ganske greit å finne ut hvor vi skulle.

Hotell

Hotellet vi bodde på (Novotel Centrum) hilse oss velkommen som sin «special guest», og oppgraderte rommet vårt til en mini-suite med to rom, salong, to TV-er, minibar, espressomaskin, og stor dobbeltseng med dobbeltdyne. Jeg har en gøyal mistanke om at dette var fordi jeg bestilte rommet i navnet til Dr. Jardar🙂 Men det kan også ha vært, som Jardar antyder i sin post, overbooking. Det får vi sikkert aldri vite. Men jeg tror nå likevel det hjalp å hete «Dr.», jeg da.

Utsikten fra 21. etasje var i alle fall upåklagelig. Under ser du er et kvelds/natt-bilde tatt fra vinduet mot Sentralstasjonen og kulturpalasset.

Lørdag ettermiddag, 25. juli, hoppet vi på toget til Białystok med flere «pilegrimsmål» i sikte. Fortsettelse følger…
Jardar har blogget om samme reise her.

Utsikt mot kulturpalasset

Utsikt mot kulturpalasset fra 21. etasje.


[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: