h1

En pilegrimsvandring (3): De første dagene

fredag 21. august 2009

Programmet på årets kongress var noe av det mest omfattende jeg har vært med på. Særlig var det enormt mange kulturelle og musikalske arrangementer.

Nacia vespero

Allerede søndag kveld (26. juli) var det dags for en av de svært tradisjonelle innslagene, nemlig nacia vespero (nasjonal aften). Dette er vertslandets kveld, hvor de har mulighet til å vise de tilreisende smakebiter fra sin kultur og historie, og det kan være veldig mye flott og spektakulært å se. Forestillingen varer vanligvis 2,5–3 timer, og det er en kveld som veldig mange ser fram til med store forventninger.

Barokkdans og -musikk innledet forestillingen

Barokkdans og -musikk innledet forestillingen

For jeg har inntrykk av at veldig mange av dem som besøker verdenskongressene år etter år, er svært interessert i kulturen i det landet de besøker. Det er ikke bare esperanto som opptar dem.

Av en eller annen grunn er det veldig mye folkedans, folkedrakter og barokkdans (hvorfor akkurat barokk?) på disse forestillingene. Det har det vært på begge de tidligere UK-ene jeg har vært, og Polen ble definitivt ikke noe unntak i så henseende. Det er klart at dette er en viktig del av historien til de fleste, i alle fall nord-europeiske land, så det er kanskje ikke så rart, men det blir kanskje litt ensformig i lengden.

Det fortsatte med folkedans

Det fortsatte med folkedans

Ikke det at jeg har noe i mot folkedans/musikk (som for meg egentlig oppleves temmelig lik fra land til land), eller annen type dans. Neida. Det er mengden jeg får litt problemer med. I løpet av forestillingen i Białystok vartet de opp med fem forskjellige dansegrupper, som hver for seg hadde ca. 8-14 sang-/musikk-/dansenummer. Og til slutt fikk vi reprise på hele reportoaret til sangruppen som sang under åpningen tidligere på dagen.

En jazzballettgruppe bestående av unge jenter lot pingvinen slippe ut av egget

En jazzballettgruppe bestående av unge jenter lot pingvinen slippe ut av egget

Først var det barokkdans, så en veldig lang sekvens med folkedans, før det kom en enda lenger sekvens med mer moderne dans. Først etter en god stund – nesten to timer, kanskje – fikk vi svaret på hvorfor det var så mye dansing her. Det viser seg at Białystok blir omtalt som Polens dansehovedstad. Aha! Det forklarer jo alt.

Jeg skulle gjerne visst det litt tidligere sånn at jeg var forberedt, for nå ble vi egentlig bare sittende og lure på hva dette var for noe. «Å nei, enda et dansenummer?»

Mer eksperimentell dans og musikk ble også vist fram

Mer eksperimentell dans og musikk ble også vist fram

Men det skal de ha: artistene var fantastisk flinke. Fra de yngste (en jazzbalettende jentetrupp) til de eldste folkedanserne. Noen av dem som opptrådte var jo også profesjonelle dansere, og det de viste var skikkelig imponerende.

Men så var det dette med mengde, da. Hver av artistgruppene hadde et program som i seg selv kunne fungert som en hel forestilling. Hadde de nøyd seg med tre eler fire nummer hver, og sluttet der, så hadde vi følt oss sulten på mer, og hatt en mye mer positiv opplevelse. Men når hver av dem skulle fremføre 8–14 nummer så ble vi rett og slett stappmette, og leie.

Ja, for første gang snakket jeg faktisk med folk som hadde gått før kvelden var omme. Det var egentlig ganske trist å høre, men jeg forstod det godt. Dessverre var det ikke første gang jeg fikk overdose på en nacia vespero, og sikkert ikke siste gangen heller🙂

Det positive her var likevel variasjonen, tross alt, selv om hver variant kom i store doser. Her var det noe for enhver smak. Her var det ikke bare gammeldans og folkedrakter, men også moderne og eksperimentell dans. De mest moderne numrene ble nok i meste laget for mange, dessverre. Det er jo ikke alle som er så glad i «dunk-dunk-musikk». De kunne nok holdt ut 3-4 numre, men ikke 20🙂

Oppklarende mandag

Mandagen begynte kongressen på ordentlig. Da begynte det «faglige» programmet med en rekke, kall det gjerne gruppesesjoner med forskjellige temaer av ymse slag.

Her kunne man velge mellom å lære mer om hvordan man kan bruke tiden sin bedre, hvordan vi ville organisert kongressen i dag hvis vi nå skulle arrangere den første og ikke den 94. Hvordan forstå hverandre på tvers av kulturer, å lære ved hjelp av lek, og mye mer.

Jardar og jeg dro på sesjonen som handlet om oversetting i EU. Ikke fordi vi er spesielt opptatt verken av oversetting eller av EU, men fordi temaet i seg selv er veldig interessant. Det finnes nemlig en del grupper innenfor esperantobevegelsen som arbeider for å få inn esperanto som fellesspråk i EU. Altså at all kommunikasjon mellom land i EU som ikke har et felles språk, skal foregå på esperanto. I dag foregår dette i stor grad på engelsk og delvis tysk og fransk, noe som da selvfølgelig gir disse store språkene en slags høyere status og bedre stilling innenfor EU, selv om EU-lovgivningen selv likestiller alle medlemslandenes språk. Mange mener at esperanto ville nøytralisert dette problemet, og det var jo liknende ting esperanto i sin tid også ble laget for. Men esperanto ble også laget for å være nøytralt, ved å ikke være eid av noen, så om det plutselig skulle bli «EU sitt språk», hva skjer da? Interessante spørsmål, men det var et lite sidespor.

Den andre tingen det arbeides for er nemlig at alle dokumenter som oversettes skal bruke esperanto som såkalt «brospråk». Alle EU-dokumenter oversettes i dag fra originalspråk til alle offisielle EU-språk, for at alle skal kunne lese alle dokumenter på sitt morsmål. Ved å bruke esperanto i mellom disse hevdes det at man sparer enorme, særlig økonomiske, ressurser på tolking. Man slipper da unna med at f.eks. tolkene i Spania, Italia, Tyskland, Danmark osv. kan oversette fra sine språk til esperanto og tolkene i Frankrike kan nøye seg med å oversette alle disse dokumentene fra esperanto til fransk i stedet for å ha tolker for hvert av originalspråkene). Jeg har alltid funnet den ideen noe naiv. Og derfor var jeg veldig nysgjerrig på denne programposten.

Gruppearbeidet, som ble ledet av István Ertl og Brian Moon – som begge jobber som offisielle EU-oversettere – ble lagt opp slik at alle fikk en ekte EU-pressemelding utdelt på sitt morsmål. Denne skulle nå alle sammen oversette til esperanto. Siden Norge ikke er en del av EU, plukket vi med oss det danske eksemplaret, og siden det ikke var noen (andre) dansker til stede, slo vi oss sammen med tre svensker. Det ble en veldig interessant økt.

Oversetting og EU. På tavla står alle de offisieller språkene i EU listet opp.

Oversetting og EU. På tavla står alle de offisieller språkene i EU listet opp.

Resultatet var i alle fall svært interessant. Ut fra ca. 10 språk fikk vi minst like mange forskjellige esperantotekster (i alle fall så langt vi rakk å gå igjennom det før tiden løp fra oss). De var jo ikke fundamentalt forskjellige, men siden teksten jo i de fleste tilfellene allerede var oversatt fra et språk vi ikke kjente til de ti språkene, var det mange nyanser som var ganske anderledes da tekstene igjen ble oversatt til et språk alle de som var tilstede forstod, nemlig esperanto. Og alt i alt kan mange små nyanser gjøre mye med meningsinnholdet i en tekst.

Om man skulle konkludere, så kan man vel si at selv én oversettelse strengt tatt er en for mye. Å oversette oversettelsen igjen, blir en ganske så risikabel øvelse. Så dermed sitter jeg fortsatt med en følelse av at «brospråk»-ideen er en smule naiv.

Ĵomart, Nataŝa og Carina

Ĵomart, Nataŝa og Carina

Kjendiser

I min forrige bloggpost i rekken nevnte jeg esperantokjendiser. Klokken 17 mandag var det duket for flere. Da var det nemlig konsert med Ĵomart og Nataŝa. Ĵomart og Nataŝa har lenge vært blant de mest populære artistene i esperantoverden. De spiller visemusikk, og har vakre melodier og gode tekster. I de siste årene har de også fått følge av sin datter Carina, som selv har gitt ut CD.

Etter konserten sikret jeg oss signerte eksemplarer av de siste CD-ene mens Jardar tok bilde av den første dansen på kveldens ball, som også er en tradisjonell post på kongressprogrammet. Vi orker ikke å danse, men får gjerne med oss litt av musikken og dansen fra sidelinjen.

Den mest kjente satsen fra Beethovens 9. symfoni ble fremført på esperanto på bytorget.

Den mest kjente satsen fra Beethovens 9. symfoni ble fremført på esperanto på bytorget.

Ode til gleden

Selv om vi kjempet med myggen i starten, ble kveldens konsert på bytorget en stor opplevelse. Podlaskie-operaen (Podlaskie er en region, eller et voivodskap, i Polen hvor Białystok er regionshovedstad) og Filharmonien i Białystok vartet opp med blant annet Beethovens symfoni nr. 9, 4. sats – på esperanto. Med fullt kor og fire solister. En fantastisk forestilling. Jardar filmet litt med mobilkameraet, og han har lagt opp en lite snutt på sin post her.

Anderledes tirsdag

Tirsdagen begynte litt anderledes enn vi hadde tenkt. Vi møtte opp på del 2 av et foredrag i sosiolingvistikk (vi hadde vært på del 1 dagen før), og det skulle vise seg å handle om noe helt annet. Det egentlige temaet var nemlig diaspora-språk sett i lys av jiddisch og esperanto (Jeg kan ikke så mye om det, men Jardar har utdypet litt mer i posten sin her). Foreleseren (Tsvi Sadan) er opprinnelig japaner, men har konvertert til jødedommen, og er nå 100% jøde (det han manglet av gener tok han igjen så det holdt på liv og lære).

Og dermed, som nærmest «nyfrelst» jøde, virket han også mye mer interessert i å snakke om jødedom og jøder enn han var i å snakke om sosiolingvistikk. Vi lærte ganske mye om jøder og jødedom denne formiddagen, noe som i og for seg var veldig interessant. Det var en del etniske jøder til stede også, som villig vekk – og fantastisk selvironisk – øste av sin kunnskap om jøder og jødedom. Herlig!

Blant annet ble det fortalt en god del jødevitser. For eksempel:
– Vet du hva man kaller en samtale mellom to jøder? – To samtidige monologer.

Og det fikk vi i alle fall sett i praksis. Du store verden! Alle jødene som var til stede snakket i munnen på hverandre hele tiden, uten å være det minste flau over det, selv om de i aller høyeste grad var oppmerksom på «problemet». Det var ganske fasinerende å sitte og følge med på, men også ganske slitsomt i lengden. Var jo ikke mulig å høre hva noen sa til slutt. På grunn av navnet mitt, så trodde kanskje mange at jeg var jøde (Judith Abrahamsen, liksom), men jeg var i så fall en unormalt stille en🙂

Men fordi vi egentlig var kommet for å lære mer om diaspora-språk, så ble det litt slitsomt og useriøst når det hele bare ble å handle om det å være jøde. Derfor ble det ikke så vi gikk på del tre i foredragsserien.

Da var det lingivistikk-foredraget vi var på på søndag, med oppfølging tirsdag og torsdag, langt bedre. Til og med Jardars fagfelt, noe som ikke vi ikke opplever alt for ofte. Det var Nicolau Dols Salas som snakket om fonologi i esperanto, og brukte optimalitetsteori for å forsøke å vise hva det er som kanskje skjer når vi uttaler ting «feil». Jardar uttalte at det var veldig bra, selv om det var noe forenklet av pedagogiske grunner. Vet ikke om alle var like enige i at det var forenklet. Som sofalingvist her hjemme hadde jeg i alle fall lært nok OT til at jeg forstod hva det ble snakket om, så jeg fikk i alle fall godt utbytte av foredraget.

Flere konserter og show

Kvelden ble innledet med at vi fikk med oss den forsinkede avslutningen på teater-/musikkforestillingen «Historio de Bjalistoko en piloloj» (Białystoks historie i pilleform). Et lite orkester spilte kjente og mindre kjente klassiske stykker innimellom lysbilder og fremførte tekster.

Det vi egentlig var kommet for var konsterten til bandet Chanajki Klezmer. Klezmer er en form for gammel, jødisk musikk, som har fått sin renessanse igjen. Det var en sprell levende musikkform med feiente gode rytmer, og også en og annen hjerteskjærende ballade.

En flott konsert. Men siden de kom sent i gang (ca. 30 minutter) på grunn av at forestillingen foran var forsinket, fikk vi et lite dilemma. Det skulle nemlig etter planen starte et «fajro-teatro» (ild-teater) utenfor teltet som klezmer-konserten holdt hus 15 minutter etter at vår konsert var ferdig, men siden den kom sent i gang, så nærmet jo klokka seg.

Så vi bestemte oss for å stikke fra konserten for å finne oss en god plass før flammene skulle tennes. Det var kanskje ikke så lurt.

Det vi nemlig ikke tenkte på var at noen hadde bestemt at flammene måtte vente til konserten i teltet var ferdig, noe vi fant ut etterhvert. Og som om ikke det var nok, så varte også konserten mye lenger enn opprinnelig planlagt, så det som var 30 minutter forsinkelse ble 40 minutter, 50, ja, 60 minutter!

Å vente en time var forsåvidt ikke det største problemet. Det sørget nemlig all myggen for. Den polske myggen var grusomt innpåsliten. Det var det ikke bare vi som fikk kjenne på kroppen. Mens vi stod der og slo om oss og ventet på showet som skulle begynne, var det særlig en tysker som virkelig fikk opp humøret vårt. Han drev også og slo om seg og på beina og armene, mens han utbrøt: «Ho ve, tiuj polaj kuloj! Fikuloj!» Den første setningen betyr «Fysj og fy, disse polske myggene!». Men det var den siste som fikk oss til å knekke sammen.

«Fikuloj» kan nemlig bety to ting. Den som tyskeren siktet til, er den uskyldige, og er satt sammen av forstavelsen «fi» før «kuloj», som er mygg i flertall, og blir noe sånt som «hersens mygg». Men den andre betydningen er sammensatt av de to ordene «fik» og «ulo» pluss flertallsendingen «j» (klikk på linkene for nærmere forklaring på de to ordene).

Jaja, latteren fikk oss i alle fall til å glemme de hersens myggene et par sekunder. Men det ble bedre etterhvert, og det vi ventet på var verd å vente på. Heldigvis.

Fajro-teatro

Ja, det var som det høres ut. Ildteater. Seks unge mennesker, tre jenter og tre gutter, lekte med ilden på forskjellig vis. Flott å se på, og forestillingen varte akkurat passe lenge. Ungdommne vartet opp med imponerende sjonglering, ildsluking og ildspruting, bare avbrutt av at strømmen gikk et par ganger og drepte musikken de danset til. Men en meget positiv opplevelse på tross av myggen. Når flammene kom nærmere, virket det dessuten som myggen flyktet. Men den hadde allerede satt dype spor.

Fajro-teatro

Fajro-teatro

Neste dag tok vi opp pilegrimsvandringen igjen, denne gangen i Zamehofs fotspor. Mer om det i neste post.

Jardar har skrevet om de første kongressdagene her.

[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: