h1

En pilegrimsvandring (5): Avslutning

søndag 30. august 2009

En uke går sannelig fort, og torsdag 30. juli nærmet også slutten på vår reise seg med stormskritt. Bare to hele dager igjen av kongressen, og hjemreise lørdag og søndag.

Ikke bare Zamenhof

Torsdag var faktisk en forholdsvis rolig dag. Vi kunne nok stresset og fått med oss mer enn vi gjorde, men det var også litt godt å ta det litt med ro. Vi innledet dagen med å få med oss Otto Prytz sin forelesning på kongressuniversitetet om Braille (blindeskrift). Det er nemlig ikke bare Zamenhof som jubilerer i år. Blindeskriftens far, Louis Braille, ville nemlig fylt 200 år i år. I den anledning fikk vi en interessant innføring i punktskriftens historie, bruksmåte og framtid.

På kvelden var det JoMo-konsert i parken Planty i sentrum av Białystok. På grunn av den tidligere nevnte myggen, ble vi ikke så lenge. Vi måtte dessuten få oss noe å spise. Men det var masse folk og god stemning.

Fredag

Siste dag på kongressen. Lørdag er det bare høytidelig avslutning med mange taler og store ord, noe vi i løpet av uken hadde bestemt oss for å droppe denne gangen og heller satse på et tidlig tog før det ble overfyllt med folk som skulle til Warszawa.

Det første vi gjorde denne dagen var å stikke innom «Libroservo» (bokhandelen). Her har de nemlig gjennom hele uka «forfatterhalvtimer». Denne formiddagen var det møte med John C. Wells. Hr. Wells er også esperantokjendis, og har skrevet mange bøker, lærebøker og ordbøker. Blant annet den læreboken jeg brukte den gangen jeg lærte meg esperanto, Jen nia mondo (her, vår verden).

Auksjon

Auksjon

Nå var det litt tid til det neste vi hadde siktet oss inn på i programmet, så vi bestemte oss for å gå til sentrum og spise lunsj på Esperanto café. Vi hadde jo vært der på onsdag, men siden vi nok ikke kommer tilbake på en stund, var det verdt å få med seg et måltid til på dette stedet. Spaserturen inn til byen er egentlig litt for lang for dem med blemmer under føttene (30-45 minutter i moderat hastighet), men denne dagen hadde vi blitt litt bedre, så vi satset på at et skulle gå bra. Det gikk forholdsvis greit.

Fredager inneholder også noen faste programposter som man gjerne får med seg. Først auksjon. Ikke fordi vi pleier å kjøpe noe. Nei, vi er der nok mest for underholdningen sin skyld. Fast auksjonarius er Humphrey Tonkin, som leder det hele med fast og humoristisk hånd. Det gikk en god del gamle bøker, men også annet nips.

Konsert med Georgo Handzlik

Konsert med Georgo Handzlik

Vi gikk før auksjonen var ferdig for å få med oss konserten til Georgo Handzlik, en polsk visesanger. Han har ikke kjempegod sangstemme, men han har fine sanger og til dels svært morsomme tekster. Litt sånn Øystein Sunde-aktig. Han er nok mest kjent for sin parodiske sang «Dek klubanoj» (ti klubbmedlemmer), en sang som begynner med 10 klubbmedlemmer i esperantoklubben «Verda stel» (grønn stjerne) som samles for å velge leder, men antallet reduseres i hvert vers, og ender til slutt opp på én. Han presenterte også en ny sang med «fivortoj» (stygge ord). En myte som lever i beste velgående er at det ikke går an å banne på esperanto. Det ville han motbevise, og det klarte han til gangs 🙂

En lang kveld

På kvelden var det tid for Internacia Arta Vespero (Internasjonal kunstaften). På tidligere UK-er jeg har vært, har denne kvelden vært noe alle har sett fram til som ukens høydepunkt. Med til dels stor og variert, underholdning. Dog er det variert både i form og kvalitet. Det er ikke alle som kjenner sine egne begrensninger, dessverre, på godt og vondt. Men vi har alltid fått sett artister fra mange land og kulturer fremføre noe nytt og spennende som vi ikke har sett før. Og selv om noen er på nippet til å dumme seg skikkelig ut, så har underholdningsverdien vært stor. Og derfor så vi fram til denne kvelden med spenning.

Det begynte veldig bra med korsang. På hver kongress møtes en gruppe sangglade mennesker fra hele verden, noen profesjonelle sangere, men flest glade amatører, og synger i La internacia koruso (det internasjonale koret). De har har bare noen få øvinger sammen i løpet av kongressen, men de har alltid en konsert mot slutten av uka, noen ganger som eget program i tillegg til opptreden på internacia vespero. De innledet denne kvelden med tre flotte sangnumre. De kunne gjerne fått holdt på litt til, men det var vel kanskje dette de hadde rukket å øve på denne uken. En flott gjeng med glade mennesker var det i alle fall. Og en fin åpning på kvelden.

uk5-iav1-koruso

Internacia koruso med medlemmer fra hele verden

Så kom konferansierene med kveldens første sjokk. Dette skulle bli en anderledes kveld enn det det pleide å være. I stedet for de tradisjonelle artistene fra hele verden, hadde de ordnet hele programmet på forhånd, og vi skulle få noen få håndplukkede artister. De forskjellige internasjonale artistene hadde fått vist seg fram på en kafé i byen to tidligere kvelder i uka. Vi kikket på hverandre og lurte på hvorfor vi ikke hadde fått vite dette tidligere, men ved mer grundig lesing av programmet i kongressboka, så stod det faktisk der. Hm. Jeg må si vi ble ganske skuffet.

Joanna

Joanna Albrzykowska Clifford

Etter at koret var gått av scenen ble vi dermed først underholdt av en profesjonell operasangerinne fra Polen, Joanna Albrzykowska Clifford. Hun sang først 10 sanger på 10 europeiske språk. Siden 2-3 andre europeiske sanger, og i alle fall én på esperanto, selvfølgelig. Hun var fantastisk flink, men det slo oss litt at det ble sånn fokus på Europa. Skulle ikke dette være en internasjonal kveld? Og med dette omfanget av nummer på denne ene artisten følte vi oss satt tilbake til den nasjonale kvelden søndagen i forveien. Her var det nacia vespero om igjen.

I følge kongressboka var det bare  det internasjonale koret, sopranen, en folkemusikkgruppe og JoMo som skulle til pers denne kvelden. Så mens sopranen traff sin høye C klokkerent, begynte Jardar og jeg og kommunisere på en lapp. (Siden det var ganske så irriterende med folk som satt rundt oss og snakket høyt sammen hele tiden, så ville ikke vi gjøre det samme.) Jeg skrev først til Jardar, og «samtalen» fortsatte slik:

Judith: Med unntak av Internacia koruso, blir dette også flere «konserter» på én kveld.

Jardar: Dei har berre europeiske innslag, og snakka jamvel om «nia multlingva Eŭropo» [vårt mangespråklige Europa], men bruker berre dei store språka som truar la multlingvecon [språkmangfoldet]. – Kva med sorbisk, luksemburgsk, frisisk, baskisk, irsk og dei ikkje-europeiske språka?

Judith: Ikke så mange komponister derfra.

Judith (da sopranen hadde begynt på nok et nummer etter at vi trodde hun var ferdig): Enhver konsert har jo ekstranummer.

Małanka

Małanka

Så når konferansierene presenterte neste musikkgruppe, en  folkemusikkgruppe fra den hviterussiske minoriteten i Polen, og samtidig ramset opp navnene på alle sangene de skulle synge, så grep jeg lappen og laget en strek for hver tittel som ble lest opp. Det ble totalt 13 streker.

Małanka, som gruppen het, skapte virkelig liv og røre i salen, og folk tok til å begynne å danse både rekkedans, pardans og for seg selv. Så det var det absolutt ingenting å si på. Flotte musikere og livlig musikk. Og nå når jeg nå til enhver tid hadde oversikt over hvor langt vi var kommet i konserten, så gikk tiden også forholdsvis fort.

Det ble til slutt 13 sanger pluss et ekstranummer, men jeg må medgi at jeg ikke hørte så stor forskjell mellom sangene. Takten var stort sett den samme hele tiden, og mine ører hørte ikke særlig forskjell. Jeg noterte på lappen som kommentar til Jardar ca. midtveis:

Så ensformig…

JoMo

JoMo

Så var det tid for JoMo. JoMo skaper alltid fullt liv og røre der han opptrer. Og i motsetning til folkegruppen, så hadde han stor variasjon og dynamikk i musikken sin. JoMo hadde også med seg kveldens eneste internasjonale bidrag (hvis vi ser bort fra de tre sangene til det internasjonale koret). Det var rapperen Tony fra Brasil, som ikke var oppført i programmet, men bare ble invitert på scenen der og da av JoMo. JoMo fikk spille resten av kvelden, ut i de sene nattetimer, etter at det offisielle programmet var over og konferansierene hadde takket for seg. Folk hadde det veldig hyggelig, og danset og lo på denne siste kvelden på kongressen. De fleste kunne ikke tro at uken allerede var over. Vi koste oss også, men var veldig skuffet over at de hadde endret på den internasjonale kvelden, og gjort den mer til en Polsk-Europeisk kveld, ja de burde nok heller kalt den «Eŭropa Arta Vespero».

Dette var vår siste kveld i Białystok. Neste dag var det på tide å vende nesa hjemover. Og den turen hadde også flere overraskelser på lur. Mer om det i neste post.

Jardars beretning fra de siste dagene kan du lese her.

[Første post fra vandringen: Warszawa]
[Andre post fra vandringen: Ankomst Białystok]
[Tredje post fra vandringen: De første dagene]
[Fjerde post fra vandringen: I Zamenhofs fotspor]
[Femte post fra vandringen: Avslutning]
[Sjette post fra vandringen: Hjemreise]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: