h1

Valgfrihet eller ikke valgfrihet

søndag 6. november 2011

Hva er valgfrihet?

Frihet til å velge det du vil uten påvirkning fra andre, sier du kanskje. Men noen ganger skjer det at «valgfrihet» inneholder meget sterke føringer for hvilket valg du skal treffe.

For eksempel når det gjelder valget om hvilke(t) etternavn familien skal ha etter et giftermål.

I perioden etter 1923, da Norge fikk ny navnelov, og helt fram til 1979, var det slik at kvinnen var lovpålagt å ta mannens etternavn ved ekteskapsinngåelsen. Før 1923 var dette valgfritt. Det var ikke særlig mange som egentlig hadde noe forhold til etternavnet sitt heller, og folk byttet gjerne etternavn slik det falt seg naturlig, f.eks. ved flytting til ny gård. Men så kom det en strengere navnelov i 1923, som blant annet inneholdt denne regelen om navnebytte for gifte kvinner.

Det kom noen delvise oppmykninger etterhvert som tida gikk, hvor det var mulig å søke om å få tilbake pikenavnet sitt, men først i 1979 blir altså hele denne regelen fjernet, og ekteparet kunne nå selv få velge om de ville bytte navn, beholde eller kombinere. I 2003 kom det enda en oppdatering av navneloven som tillot bindestrek-kombinasjoner.

Noen tradisjoner tar lenger tid å nøytralisere enn andre, men tross alt er det bare 32 år siden lovendringen. Det vil si at foreldrene til mange som gifter seg i dag, giftet seg under den gamle loven. Så vi må nok la det gå noen år til før vi virkelig ser at ting normaliseres.

Uke-Adressa 5. november hadde en artikkel som handlet om noen menn som hadde gått mot strømmen og tatt etternavnet til kona (begge familiene hadde tatt mannens etternavn som mellomnavn). Denne måten å løse det på er ikke så vanlig.

Likevel. Artikkelen sier at «de kvinnene som i dag tar mannens etternavn er i klart mindretall». Så mye har skjedd, og dagens nygifte ser ut til å ta gode, bevisste valg som passer dem. Enten det er å bytte navn eller lage kombinasjonsnavn. Jeg tror de fleste nygifte setter pris på å kunne ta disse valgene selv. Det er dog et faktum at det ennå ikke er like mange menn som tar konas etternavn som omvendt.

Ting tyder dermed på at valgfriheten vi fikk ved lovendringen i 1979 benyttes i stor stil, selv om noen alternativer benyttes oftere enn andre. Og det bringer meg inn på de tingene ved denne Adressa-artikkelen som jeg reagerer på. For eksempel sier artikkelen:

Når menn tar konas navn,
ligger det selvsagt en bevisst handling bak.

Implisitt at de som velger å ta mannens etternavn, er bevisstløse, og ikke tenker på saken?

– Jeg holdt knallhardt på Bjørkøy-navnet. Jeg ser ingen logisk grunn for at det er ektemannens familienavn som automatisk skal brukes slik som skikken har vært. I dag reagerer jeg når jeg ser at jenter skifter navn til mannens familienavn straks de gifter seg. Det bør ikke være nødvendig i 2011, slår hun fast.

Unnskyld? Så jenter skulle strengt tatt ikke hatt lov til å velge mannens etternavn engang? For mannen i akkurat dette ekteskapet var det viktigst at familien hadde samme etternavn. Så da hadde egentlig ikke han heller noe valg, annet enn å ta konas navn. Artikkelen avsluttes med følgende sitat:

– Jeg blir nesten sint når jeg ser at det
fortsatt er jenter som dropper pikenavnet sitt.

Så hvor er da valgfriheten?

For min del var det faktisk en godt gjennomtenkt beslutning å bytte etternavn da jeg giftet meg. Det var ingen automatikk i dette. Beslutningen hadde kanskje vært en annen om jeg hadde hatt et spesielt eller sjeldent etternavn, men «Mortensen» kan knapt sies å være særlig spesielt. Og på grunn av lengden på både mitt gamle og mitt nye etternavn, var det heller ikke noe alternativ å beholde det som mellomnavn.

En del kvinner gir inntrykk av at denne valgfriheten vi har fått, betyr at vi ikke har lov til å velge det ene alternativet, kun det andre. At de som da velger å ta mannens navn, opptrer respektløst overfor sine medsøstre og mer eller mindre ødelegger alt sammen. Jeg får inntrykk av at alle kvinner, i fravær av en norsk lov som bestemmer over oss, nå skal gjøre slik som noen enkeltkvinner mener, og fortsatt ikke skal få tenke og bestemme selv.

Jardar opplevde dette på nært hold da han var på en tilstelning noen måneder etter at vi hadde giftet oss. Han fortalte selvfølgelig om det flotte bryllupet vårt til noen damer, og fikk spørsmålet:

– Hun beholdt vel pikenavnet sitt, ja?
– Nei, hun hadde lyst til å ta mitt navn.
NEEEI!!!

Jeg husker jeg ble sint da jeg hørte dette i etterkant. Hva mente de? Skulle jeg ikke få velge dette selv? Hva med min valgfrihet?

Jeg ønsker at alle kvinner og menn som velger å leve sammen, selv skal få finne ut hva som passer for dem. Noen synes ikke det er så viktig å ha samme etternavn. For andre er det en viktig ting.

Jeg ser fram til den dagen at det ikke er noe diskusjonstema for andre enn dem det gjelder, om de velger det ene eller det andre, eller noe midt i mellom. Jeg ser også fram til den dagen at ingen ser rart på en mann som velger å ta konas etternavn.

One comment

  1. Heile greia vitnar om manglande tiltru til at ei kvinne er i stand til å ta eigne, medvitne val, eller at kvinna ikkje vert undertrykt av det ho sjølv bestemmer (det vert ein parallell til debatten om hovudplagg). Og det er jo spenstig i 2011, eg trudde vi hadde kome lenger.

    Men i dette tilfellet dreier det seg vel om at dei fekk lovparagrafen ut av heimen, men erstatta han med eit sosialt tabu i staden. Det får karakteristiske utslag: Til vanleg vil ein jo ikkje hevde å «vite korleis dette heng saman» utan å ha spurt, eller forhalde seg regeletisk til ei handling i andre sitt privatliv. Og ein vil absolutt ikkje tillate seg å snakke i negative ordelag til nokon om dei private vala til vedkomande sin ektefelle.

    Det dumme er at ein i denne situasjonen også får eit behov for å rettferdiggjere denne private handlinga si og argumentere for kvifor ein ikkje er undertrykt. I staden burde ein kanskje heller svare med same mynt, altså kritisere vedkomande sin ektefelle for eitt eller anna privat val. Korleis ein skal orsake seg etterpå, veit eg ikkje, for eg mistenkjer at slik sarkasme sjeldan fell i god jord.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: