h1

Bromm bromm, takk og farvel

mandag 25. juni 2012

Så var dagen kommet. Den lille grønne, også kjent som «Ludde», har blitt sendt til de evige motorveier. Etter 10 år er det takk og farvel.

Vrakespøkelset har hengt over den de siste to-tre årene, men denne våren var det nok. Jeg sa det i fjor sommer også: «Ikke én vinter til med denne bilen», men så er det ikke bare å gå på supermarkedet å plukke seg en ny bil som passer heller. Så tida gikk.

Denne våren ble valget likevel ikke så vanskelig. Det ble akkurat nok anmerkninger (dog ingen alvorlige) på den periodiske kontrollen til at det ikke var særlig aktuelt å bruke penger på å få den godkjent.

Onsdag i forrige uke var det siste reis. Turen gikk til bilopphuggeren på Øysand sør for Trondheim.

De har i alle fall humor på høgger’n. Fyren som registrerte vraket, ba om å få kontonummeret mitt som panten skulle betales til. Jeg ga ham bankkortet som nummeret stod på. Etter å ha tastet litt, utbrøt han:

– Det vart itj godkjent, det der.
– Hæ?
– Konto’n din va full!
– Hæ?

Og akkurat i det jeg skulle til å argumentere med at det var da ikke så mye penger på kontoen, så slo det meg…
– Åååå… haha. Hehe. Det pleier jo gjerne å være omvendt…🙂

Minner

Ludde vil nok mest bli husket for det store støynivået. Den var litt traktor allerede da jeg kjøpte den brukt for 10 år siden også, med da var det «gromlyd». De siste 4-5 årene har lyden eskalert til særdeles plagsom. I tillegg ristet hele bilen når den stod på tomgang. Etter å ha kjørt nyere bil nå i et par måneder måtte jeg gapskratte da jeg startet gamlebilen igjen her for et par dager siden. Støynivået var helt fabelaktig høyt. Så for å ha et lite minne tok jeg et opptak da jeg startet bilen for siste gang:

Å kjøpe ny bil

Det er ikke lett å kjøpe bil. Jeg visste sånn ca. hva jeg ville ha, men fant ikke særlig mye som passet. Jeg ville ha en bil som ikke var mindre, men heller ikke mye større enn den gamle Poloen. Jeg var også definitivt ferdig med diesel, og ville ha bensin. Jeg vurderte selvfølgelig også elektrisk og hybrid. Men jeg kunne ikke ha elektrisk fordi jeg ikke har noen steder å lade bilen. Og hybrid, selv om det høres spennende ut, var litt i dyreste laget i forhold til en tilsvarende drivstoffgjerrig bensinbil.

Så var det det med fargen. Jeg har jo hatt knallgrønn bil nå i ti år, og ikke det at det betyr alt, men jeg foretrekker å ha farge på bilen, og ikke grå, svart, hvit, gråblå eller noen av de andre kjedelige «fargene» som 98 % av bilparken har i dag. Overalt hvor jeg dro stod det grå og svarte biler på rad og rekke. Kanskje en og annen mørk rød, men det var langt mellom dem. Da jeg kom ned trappen til bruktbilhallen på Toyota så jeg der også en eneste stor grå masse av biler. Men der, midt i den grå massen, så jeg en gul diamant. En gul-gul Toyota Yaris Sport.

Det ble kjærlighet ved første blikk, og da resten viste deg å være passe bra for mitt bruk, tok det ikke så veldig lang tid å bestemme seg.

Bruktbilselgere

De er jo en utskjelt og uglesett gruppe, disse bruktbilselgerne. Og jeg møtte jo noen av dem da jeg var på rundene mine. Stort sett opplevde jeg å bli tatt på alvor og de ga meg god service og utviste stor hjelpsomhet. De som jeg opplevde som mest positive var dem som kom med fakta om den aktuelle bilen og som ikke forsøkte å presse meg til noe som helst.

Den mest negative opplevelsen var selgeren som forsøkte å spille på følelser, eller hva jeg skal kalle det. Jeg nevner verken navn eller forhandler her, men han tok meg nå i alle fall med til en bil han hadde stående etter at jeg hadde beskrevet hva jeg var ute etter. Jeg satte meg inn, og det første jeg registrerer er at dashbordet og panelet med radio og klimaanlegg er gørrstygt. Og da mener jeg stygt! Bilen var dessuten diesel selv om jeg hadde sagt at jeg ville ha bensin. Ellers var det ikke noe spesielt med bilen.

Da kommer det fra selgeren, som står lent mot den åpne førerdøra: «Den er jo som skapt for deg denne!»
Øh… vel. Ikke akkurat. Det var noe med tonen det ble sagt i også som gjorde at jeg bare fikk lyst til å stikke på dør.

Tydelig at han ikke kjenner meg når han kunne si at den bilen var som «skapt» for meg…

Den gule Toyotaen, derimot, den var som skapt for meg!

Generasjonsskifte

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: